Hjemmeleksene.

Nå er det igjen noen dager siden jeg skrev sist. Jeg vet ikke helt hvorfor det dabber av slik det gjør. Men jeg har ikke ork til å sitte å skrive om kveldene lenger, nå har jeg tatt meg sammen for å kunne skrive litt til.

Så hvordan går det egentlig med meg? Jeg veit ikke helt, jeg har ikke gjort leksene mine som behandler overlege ga meg forrige time, og jeg skal til han i morgen tidlig. Jeg håper bare jeg klarer å gjøre de på toget på vei inn i morgen. En av tingene jeg skal gjøre til i morgen er å finne ut av noen gode grunner, som omhandler megselv, som skal få meg til å ikke kutte meg selv. Jeg har tenkt litt sånn fram og tilbake på det, ikke satt meg veldig dypt inn i det, men hvertfall noe. Men jeg har ikke funnet noen gode grunner, som jeg selv tror på. Jeg kunne ha sagt så enkelt som “jeg fortjener bedre enn å kutte meg selv”, men jeg tror ikke på det. Jeg prøvde meg forrige time med å si “jeg kan ikke gå i t-skjorte, for da vil folk se ned på meg”, men da har jeg lagt alt over på andre. Jeg må komme på en grunn som omhandler meg selv, og som jeg tror på. Det er vanskeligere enn det høres ut som. Men jeg veit ikke om jeg tør å møte opp hos behandler overlege uten hvertfall EN god grunn. Men da er det det å finne den gode grunnen da.

Men hvem gjør jeg dette for, gjør jeg dette for meg selv, behandler, venner eller familie? Jeg liker å si at jeg gjør det for meg selv, men jeg vet ikke helt. For om jeg gjør dette for meg selv, burde jeg ikke da ha funnet hvertfall EN grunn til å ikke kutte meg selv? Tror nå det. Kanskje det er så enkelt som at “om jeg kutter meg blir jeg ikke kvitt problemene mine”? Eller med andre ord “om jeg ikke kutter meg kan jeg fokusere på de andre problemene jeg har, og bli kvitt dem”. Jeg tror virkelig jeg skal gå for den. Det er jo noe jeg tror på, og kanskje det kan motivere meg.

Men jeg veit jeg er redd, redd for å ikke ha problemer. Eller rettere sagt, redd for å ikke bli trodd at jeg har andre problemer. Jeg er ikke sikker på om jeg kutter meg for at problemene mine skal synes, eller om det er noe annet destruktivt. Men det er vel så enkelt som å snakke med behandler overlege om den frykten, tror det skal kunne gå. Jeg tror jeg har funnet en nøkkel her nå, tenk om dette kan være det skrittet jeg har lengtet etter. Endelig et synlig skritt, som jeg virkelig ser at fungerer.

Dårlig samvittighet.

Det gjør meg vondt å snakke med farmor. Hun spør meg om det går bra med meg, og jeg svarer jo selvsagt at det går veldig bra med meg. Men det er jo ikke sant at det gjør det. Jeg har det ikke spesielt godt med meg selv, men jeg får meg ikke til å si til henne at det ikke går bra. Hun har nok å tenke på ellers, om ikke skal bekymre seg over at jeg ikke har det bra i tillegg. Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg ikke klarer å slutte og tenke på det etter at jeg møtte farmor i dag. Jeg har så sykt dårlig samvittighet for at jeg ljuger til henne.

Men nok om det. Jeg kom meg faktisk på jobb i dag, det trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle få til. Hadde virkelig ikke styrke til å gjennomføre noe. Men siden far var her, klarte jeg ikke skuffe han. Samtidig at jeg ikke tør ringe meg syk som følge av psyken. Er redd for at de skal spørre om hvordan jeg er syk, klarer ikke ljuge på meg somatisk sykdom heller. Men jeg klarte nå å fullføre vakten, og det med glans. Jeg kan nesten si at jeg gjorde en god jobb. Tok meg til og med litt ekstra tid hos de som trengte det. Men jammen var det godt å gå for dagen også. Etter at jeg kom hjem igjen gjorde jeg som i går, tok meg en joggetur. Brukte 1minutt lenger tid på 200meter lenger strekke enn i går. Det er jeg fornøyd med. Jogget også mer enn i går, i går tok jeg en pause og gikk et stykke. I dag var det uten pause og gikk bare ca 50meter. Men det kan også ha noe med at jeg holdt et høyere tempo til å starte med i går, enn jeg gjorde i dag. Men uansett, jeg gjorde det igjen. Ikke verst bare det.

I morgen reiser jeg inn til byen og skal feire bursdagen min sammen med noen venner, sjekker inn på hotell og holder en fest der. Veit ikke helt om det er lov, men jeg gjør det likevel. Gleder meg faktisk litt til det.

En ny start.

I dag startet jeg på et nytt “prosjekt”. Når jeg var hos behandler overlege i går, onsdag, kom vi fram til at en av grunnene til at jeg kutter meg selv er at jeg ser på det som en utfordring og at smerte=rus=nytelse. For å oppnå dette uten å kutte meg kom vi fram til at det å trene er en utfordring for meg. Samt at det å løpe/jogge kan kanskje gi denne nytelsen. Derfor tok jeg i dag, etter jobb, en joggetur. Den varte ikke lenger enn 16minutter, men det gjorde vondt nok. Jeg har ikke jogget på over 4 år, så dette var en “ny” opplevelse. Målet med dette er jo at jeg skal slippe unna selvskadingen. I tillegg til at dette kanskje kan ta bort fokuset på skading, så vil jeg komme i bedre form, øke lunge kapasiteten og også kanskje gå ned i vekt. Alt dette vil være et pluss for meg.

Utenom dette har jeg som så vidt nevnt, vært på jobb i dag. Det gikk jo for så vidt greit, ikke så veldig givende akkurat, men sånn er det av og til. Men i går derimot var det litt bedre. Da var jeg på øvelse, det er nesten alltid en positiv opplevelse, der føler jeg faktisk at jeg har noe å bidra med, at jeg gjør noe bra noe. Det er merkelig å sette positive ord på ting jeg gjør, men akkurat dette er greit. Hvorfor, det veit jeg ikke, men sånn er det nå bare.

I morgen kommer en ny dag (surprise), håper den ikke blir noe verre enn denne. Da går det hvertfall an å leve et tilnærmet normalt liv. Gleder meg bare til i morgen er over, for lørdag går turen til plaza, hvor jeg skal feste sammen med en del venner. Gleder meg max.

Helt utslitt.

Nå har jeg ikke skrevet på noen dager igjen. Dette er av den enkle grunnen at jeg er totalt utslitt for tiden. Jeg veit snart ikke opp og ned på meg selv. Det hjelper heller ikke at jeg kom hjem 0300 etter musikken på onsdag, jobbet natt til fredag, natt til i dag og tidligvakt i dag (14timer i strekk).

Når jeg var hos behandler overlege på onsdag skulle jeg ha levert tilbake et skjema jeg fylte ut på vei hjem etter forrige time. Dette har jeg selvfølgelig klart å rote bort, mest sannsynlig lagt igjen på toget, så dette må fylles ut på nytt. Ikke lite flaut akkurat. Jeg fikk også i oppgave å diskutere med meg selv to utsagn jeg kom med i løpet av timen. “Det var riktig av meg å reagere med sinne”, til en situasjon hvor mor/far hadde sagt at jeg måtte sove, og ikke finne på noe tull (dvs kutte meg). Det andre utsagnet var “Jeg trenger noen å straffe/skylde på” (husker ikke hvilken av de, har det sikkert skrevet ned et sted). Den diskusjonen jeg tar med meg selv der kan jeg skrive et litt større innlegg om en annen gang. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å tenke klart, da jeg er neddopet på cipralex, zyprexal, wellbutrin, zopiclone, tuxal og lactavis. Ja jeg tåler ikke mye, men det har slått meg helt ut. Det er bare så vidt jeg klarer å sitte her og skrive.

I morgen.

I morgen er lagt opp til å bli en bra dag. Først må jeg stå opp 0715 for å rekke toget. Så skal jeg til frisøren, det er jo for så vidt greit, skal jo bare fikse litt på skjegget. Etter det skal jeg til behandler overlege, hvor jeg må svare på spørsmålene jeg drøftet i går og dagen før. Hva tenker jeg før jeg kutter meg? Og er det alright å være alright? Jeg veit ikke hva jeg skal svare på de spørsmålene, for helt ærlig så veit jeg ikke. Og jeg tørr nesten ikke si det til han, at jeg ikke veit. Jeg tørr ikke si om meg selv at det er alright å være alright. Men jeg har også på følelsen av at han vil avfeie mine begrunnelser. Men jeg skal prøve å svare så godt jeg kan på hans spørsmål.

Etter dette skal jeg på øvelse. Det kan bli bra det. Hadde jeg bare sett fram til det, jeg ser virkelig ikke fram til det. Har ikke lyst i det hele tatt til å drasse rundt på den tubaen. Kommer til å slite meg ut før jeg har kommet meg på øvelsen. Etter øvelsen må jeg sitte på stasjonen i nesten 2timer og vente på toget hjem, vil da ikke være hjemme før 0230. Så det blir en laaang dag. Men sånn er det bare, er jeg medlem, så er jeg medlem. Det skal koste litt å spille. Kan ikke få alt gratis.

Men dette er i morgen. Må ikke ta alle sorger på forskudd. Det kan jo bli en bra dag. Bare jeg prøver så godt jeg kan å se lyst på det, så ordner det seg sikkert. Nå skal jeg sove, håper jeg hvertfall.

Hva følte jeg egentlig?

Som behandler overlege spurte meg om på onsdag, hva skjer i minuttene før jeg kutter meg? Hva føler jeg i minuttene før jeg kutter meg? I dag kan jeg ikke gi noe svar på det. Jeg har godt som i en transe etter jobb, og plutselig finner jeg meg selv i sengen med pc’en på fanget. Jeg kan huske alt som har skjedd, men jeg kan ikke huske hva jeg har tenkt eller følt. Det er egentlig litt creepy å tenke på. Jeg veit rett og slett ikke hva som har styrt meg etter jobb. Jeg kan heller ikke huske smerten fra jeg kuttet meg, jeg veit jeg reagerte ved et tidspunkt, men jeg klarer ikke huske smerten. Det pleier jeg å huske. Jeg kjenner smerten veldig tydelig nå, jeg burde også vært på legevakten det ene kuttet burde vært sydd, samt to andre som kanskje burde syes, på resten burde det holde med strips.

Så hva surrer rundt i hodet mitt nå? Jeg tenker på hvor tøff jeg var når jeg var innlagt. Jeg turte å kutte ordentlig i samme kuttet flere ganger, slik at det ble dypt/sprikende nok. Jeg gjør ikke det lenger, da holdt det gjerne med ett eller to kutt. Det er bedre det, enn 10-15kutt hver dag. Jeg skulle vært tøffere. Kanskje jeg skal finne noe annet enn barberbladet, siden det er så tynt vil kuttet bli smalere. Om jeg bruker en kniv derimot, vil kuttet bli mer sprikende og dypere. Så hva er egentlig best av de to ondene? Større færre kutt, eller litt mindre og mange flere kutt? Jeg må tenke mer på det.

Er det alright å være alright?

Det er spørsmålet behandler overlege har bedt meg om å svare på til neste time. Og det holder ikke å bare si ja, eller nei og komme med en enkel forklaring. Det prøvde jeg til forrige time. Først og fremst: hva menes med spørsmålet? “Er det alright å være alright?”, akkurat nå veit jeg ikke. Jeg trodde egentlig dette skulle være kjempe enkelt, trodde jeg bare det var å si “nei, da utgjør jeg ingen stor forskjell.” Det var ikke gjennomtenkt nok, for hvorfor vil jeg ikke kutte meg selv om jeg gjør det da? Så da må jeg definere uttrykkene alright og alright. Så definisjonen på alright: alright i mitt hode er gjennomsnittlig. Så spørsmålet er egentlig: “er det alright å være gjennomsnittlig?” Og den andre “alright” kan byttes ut med “greit”, så spørsmålet blir; “er det greit å være gjennomsnittlig?” Da har jeg hvertfall definert og forenklet spørsmålet. Men har det blitt lettere å svare på?

Hva er greit med å være gjennomsnittlig? Er ikke dårlig. Vil få til det meste. Blir ikke høy på pæra. Har mål å jobbe etter. Vil ta vare på det jeg har.
Hva er ikke greit med å være gjennomsnittlig? Er ikke flink nok. Vil ikke bli lagt merke til. Vil ikke kunne utgjøre en forskjell. Vil ikke nødvendigvis komme inn på skole som ønsket. Er ikke tynn nok. Ønsker å være noe mer enn bare gjennomsnittet.
Kan jeg komme med en konklusjon? På noen måter ja, og andre måter nei. Jeg veit rett og slett ikke om det er greit å være gjennomsnittlig. Jeg veit  at jeg ønsker å være mer, men jeg veit ikke om det er greit å være meg.

En annen opppgave jeg fikk av behandler overlege var å legge merke til hva som skjedde i forkant av selvskading. I dag var nok det som utløste det at mor og far sa til meg som det siste før jeg gikk opp at jeg ikke skulle “gjøre noe tull”, som de kaller det. Da begynte tankene å spinne i hodet. Deretter hører jeg stemmene tydligere enn på noen dager, og jeg klarer ikke å stå i mot presset jeg føler. Jeg veit at det bare er mine egne tanker, men der og da hører jeg det like godt som om noen skulle stått og ropt til meg. Så jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg må gi etter. Hva føler jeg i etterkant? Jeg føler meg svak. For at jeg ikke klarer å stå i mot mine egne tanker. Jeg føler likevel en lettelse, kjenner ikke på det presset fra stemmene. Hører for så vidt ikke stemmene lenger heller. Og på en merkelig måte føler jeg glede (igjen), fordi dette sårer mor.

Hvor fører dette meg? Jeg veit hvertfall nå at jeg har prøvd det jeg kan for å besvare oppgavene fra behandler overlege. Om han er fornøyd denne gangen veit jeg ikke, men nå har jeg hvertfall prøvd ordentlig.

Jeg blir provosert.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å bo hjemme lenger. Hver minste ting mor og far sier går meg på nervene. Eks: Mor sier, “jeg er så glad du går med korte ermer”. Jeg svarer, “det er ikke jeg. Jeg går kun med det fordi det ser dumt ut med skjorte til joggebukse”. Mor, “men jeg vil si at…” hun kommer ikke lenger før jeg har tent på alle plugger og roper ut, “ingenting av det du sier har noen betydning for meg. Jeg bryr meg ikke om hva du synes”. Mer var det ikke som skulle til før jeg hadde såret mor. På en merkelig måte føltes det godt å såre mor, jeg følte at jeg oppnådde noe. Jeg kan ikke noe for det, men det er sånn det føltes. Jeg veit så utrolig godt at mor og far bare sier ting fordi de bryr seg. Men jeg orker ikke at de skal bry seg hele tiden. Det føles mer som om de bryr seg med meg, enn om meg. Som far sier nesten hver kveld, du må ta medisinene dine. Og når jeg sier at jeg legger meg kommer alltid, du får gjøre bare det da. Jeg blir så utrolig provosert. Så i dag endte det opp med at jeg kuttet meg i sinne, kun fordi far sa at jeg ikke skulle gjøre det.

Nå sitter jeg her og klarer ikke roe meg ned, selv om jeg har tatt medisinene. Jeg er så utrolig sint akkurat nå, veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare legge meg ned å dø, vil miste kontrollen og bare dø. Vil slenge i meg resten av sovetablettene og håpe på at jeg bare sovner og ikke våkner igjen. Men vil ikke bli oppdaget før enn det er for sent. Vil ikke at de skal finne meg med tablettesken tom før jeg er helt borte. Dessverre er det store mengder som skal til for å få den effekten, og det er ikke sikkert jeg har nok til å få den. Jeg veit dette ble veldig sytete, men jeg har et behov for å få det ut på et vis, og her er det stedet jeg kan få det ut uten at jeg får kjeft av noen.

Det er noe annet jeg egentlig lurer på også, det er hvor mye skal til før jeg blir lagt inn enda en gang?! Jeg er ikke akkurat bedre enn det jeg var når jeg ble lagt inn i mai. Kanskje jeg ikke får lov?! Jeg har ikke skjønt det systemet, men det er kanskje meningen også.

Mot slutten av nattvakten.

Det var ikke mye jeg rakk å gjøre etter at jeg sto opp før telefonen ringte. Det var sjefen, hun lurte på om jeg kunne ta en nattvakt førstkommende natt. Jeg sa som sant var at jeg skulle på musikkøvelse fram til klokken 2200, så jeg rakk ikke å være på jobb før 2230. Men det var ikke noe problem, så da ble det en nattvakt på meg da. Natten har egentlig gått greit, litt å gjøre hele tiden. Men jeg rakk faktisk å se “Trainspotting”, en bra film.

Jeg skal til behandler overlege i dag. Deler av meg tenker at jeg ikke skal dra, at jeg ikke fortjener å få behandling. Veit ikke om jeg klarer å møte opp timen min. Men det finner jeg ut av når den tid kommer.

Jeg finner ikke roen, finner ikke tankene mine nå. Det bare surrer rundt på tomgang oppe i hodet mitt nå, så jeg finner ikke hva jeg skal skrive. Klarer rett og slett ikke å sortere ut tankene i hodet, det er så utrolig mange tanker samtidig, så jeg veit ikke hva jeg tenker.

Nå er jeg straks ferdig på nattvakten, så er det hjem å slappe av i ca en time, deretter bærer det til legen, så frisøren og til slutt musikkøvelse. Det blir en lang dag, håper den går glatt. Men det finner jeg snart ut av.

For meg selv, eller alle andre?

I dag har det virkelig ikke skjedd noe. Jeg har vært med broren min og samboeren hans på fisking. Det ble ingen lang fisketur, det var masse ungdomsskoleelever der. Etter dette skulle jeg spise middag sammen med de, men jeg måtte kjøpe maten min selv. Samboeren hans ville ikke betale for mat som jeg skulle spise. Jeg tror virkelig ikke at jeg noen gang har møtt noen så gjerrig som det hun er.

Men det får jeg nå ikke gjort noe med. Nå sitter jeg på stua sammen med mor og far, de ser på boardwalk empire. Jeg ville helst bare forsvunnet, jeg har ikke lyst til å være her mer. Jeg vil bare forsvinne fra alt og alle. Det frister å gå ut i skogen, slenge løkka rundt en gren, og fullføre alt. Men jeg fortjener ikke den enkle løsningen. Det er lettere å avslutte alt enn å leve. Jeg må leve, må ta straffen.

Hvem lever man for, seg selv eller alle andre? Jeg vet ikke, jeg tror jeg lever for alle andre. De forventer at jeg skal leve, de tar det for gitt at jeg er her. De vet ingen ting. De tror de vet hvordan jeg har det, men de har ikke den minste anelse. Livet mitt er så utrolig mye mer komplisert enn det jeg utgir det for å være. Det er ikke mye som kommer fram i lyset, lar ikke folk komme inn på meg slik at de vet hvordan det egentlig er. Det klarer jeg bare ikke, jeg vil ikke vise meg fram som den sårbare personen jeg er. Det er et veldig nederlag å vise det fram til folk at jeg er sårbar, så det vil jeg for alt i verden unngå. 

Oppsummering av uka.

Jeg møtte henne på onsdagen. Jeg tror fortsatt ikke at hun “ser” meg. Men jeg er ikke sikker. Hun tok opp tema om det å finne seg kjæreste. Hvor jeg prøver å svare ganske åpent at “hvis det skjer, så skjer det. Da tar jeg det der i fra”. Og hun svarer det samme. Jeg skal ikke overtenke dette, tar det som det kommer. Det er det tryggeste. Før jeg møtte henne var jeg hos behandler overlege. Der prøvde vi sammen å kartlegge hvordan de siste årene har vært, sånn når det kommer til stemningsleie. Det fikk vi ca gjort, og det så ikke lyst ut. Jeg har hatt et generelt veldig dårlig stemningsleie de siste 6-7årene. Men som jeg sa til behandler overlege er at jeg veit ikke om det er veldig nøyaktig. Men jeg kan hvertfall ikke minnes å ha hatt mer enn to måneder sammenhengende hvor jeg har hatt det bra. Det i seg selv er ganske deprimerende å tenke på. Men sånn er det nå bare, får ikke gjort noe med hvordan jeg har hatt det. Det jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg skal ha det framover. Behandler overlege spurte meg spesifikt om hvorfor jeg ikke hadde følt en opptur det året jeg var i gardemusikken. Det jeg svarte på det var at jeg var bare middels. Jeg skilte meg ikke ut på en positiv måte, jeg var bare midt på treet. Hvorpå han spør meg om det ikke er ok å være ok. Jeg klarer ikke svare på det spørsmålet med engang. Men etter mye tenking kommer jeg fram til at “nei, det er ikke ok å være ok”. Utifra det sender han meg hjemmelekse, hvorfor er det ikke ok å være ok. Og hva betyr egentlig det? Jeg har fortsatt ikke noe svar på det. Men jeg må tenke ekstra over det fram til onsdag. Da skal jeg tilbake.

Jeg hadde også en øvelse den onsdagen. Den gikk greit, men ikke mer enn det. Jeg merker jeg sliter litt med å finne min plass, men sånn er jeg hver oppstart, så håper det kommer i år igjen som ellers. Utenom det som skjedde på onsdagen, var jeg på jobb på torsdags natt. Og i helgen har det vært oppstartsseminar med brass bandet. Det er også derfor jeg ikke har fått skrevet siden tirsdag. Helgen gikk for så vidt greit, jeg var kanskje den eneste som var edru på lørdagskvelden. Ja, jeg savner å drikke alkohol. Men jeg veit med meg selv at jeg var på vei til å få et begynnende problem med drikking før jeg ble innlagt. Jeg drakk minst to ganger i uken sammen med andre folk. Pluss at jeg satt gjerne å drakk for meg selv på hybelen min, ikke da snakk om en pils til maten, men 2 six-packs ++. Og det begynnende problemet samtidig som at jeg står på medisiner (mot depresjon, angst og psykoser). Så er det ikke det smarteste sjakktrekket jeg gjør om jeg drikker heller. Men skal ikke påstå at det er lett å være fornuftig. Men dum som jeg er, presterer jeg å glemme og ta medisinene mine på lørdagskvelden. Dette gikk forsåvidt greit mens jeg var der, verre ble det på veien hjem. Jeg tenkte flere og flere tanker om at jeg fortjener å bli straffet for at jeg var med på oppstartsseminaret. Jeg fortjener ikke å ha det koselig, jeg har ikke gjort noenting som tilsier at jeg fortjener det. Og det gikk som det måtte gå det. Når jeg kommer hjem setter jeg på meg masken, og sier at alt er kjempeflott, ikke noe problem. De biter på det, IGJEN. Jeg tar medisinene mine for i kveld og går opp, der skjer underverket, 20 nye kutt mens jeg hører på Marilyn Manson. Så hva skjer etter det? Jeg føler jeg får som fortjent, og setter meg i sengen for å skrive dette.

Her sitter jeg igjen.

Her sitter jeg igjen, tenker og tenker. Hvorfor skal jeg la være? Hva tjener jeg på å gjøre det? Hva tjener jeg på å IKKE gjøre det? Hvordan skal jeg klare å gjennomføre det? Vil jeg virkelig gjøre dette? Jeg har mange spørsmål men få svar. Det eneste jeg klarer å svare på nå er om jeg virkelig vil gjøre dette. Og det gjør jeg, jeg vil det. Jeg kan ikke veie så mye lenger. Må bare slutte å spise så mye. Jeg bare kjenner at jeg eser ut. Jeg vil se atraktiv ut. Jeg vil at hun skal legge merke til meg. Jeg skal møte henne i morgen. Håper kanskje hun “ser” meg da. Jeg tror ikke hun gjør det. Men det er lov å håpe.

Jeg klarte i dag å ta kontroll over tankene/impulsene. Jeg skulle egentlig kutte meg, men jeg klarte å si til meg selv at det ikke var verdt det. Jeg veier ikke noe mindre om jeg kutter meg. Venstre armen min er nesten dekket med arr, så trenger ikke fylle opp enda. Høyre armen fikk gjennomgå i går, så da får den en pause i dag. Hvordan jeg er overbevist om å ikke kutte meg skjønner jeg ikke. Men jeg er det. En merkelig følelse.

“Om eg går med håve høgt
går med håve lågt
går ingen med meg
Alle ser på kverandre og
elsker hverandre men
ingen ser meg”
Fra “Den andre er meg” av Kaizers Orchestra. Der synes jeg virkelig de klarer å beskrive den ensomheten jeg går rundt å kjenner på. Hva skal jeg gjøre for å bli sett? Jeg prøver og prøver, kanskje jeg prøver for hardt? Jeg blir hvertfall ikke sett sånn situasjonen er nå. Noen mener kanskje de ser meg, men de ser meg for dene personen utenfor denne hemmeligheten. Ingen som ser meg som den hemmeligheten jeg har. Stenger jeg folk ute, uten å vite om det? Som jeg snakket med behandler overlege om forrige time, jeg må tørre å bare være, og utøse av mitt hjerte. Jeg må lære meg å by på meg selv. Men hva er meg selv? Er meg selv det jeg ønsker å være? Det jeg ønsker andre skal synes jeg er? Eller den jeg ser meg selv som akkurat nå? Jeg vet rett og slett ikke hvem jeg selv er. Ikke enda hvertfall. Nå skal jeg til behandler overlege igjen i morgen, da skal jeg kanskje snakke mer om akkurat dette. Jeg vet ikke. Han spurte meg forrige time om jeg ville ta tak i problemet med selvskading, jeg klarte ikke si ja, jeg tørr ikke, ikke enda. Registrere hvor ofte, hvor dypt, hvor mange, hvilken situasjon før, hvilken situasjon etter. Det er skummelt å sette tall og ord på det.

Men i tillegg til å møte henne og dra til behandler overlege i morgen skal jeg på årets første øvelse med brass bandet jeg egentlig er med i. De jeg øvde med forrige uke var bare på gøy. Nå starter alvoret. Så nå skal det bli fart i sakene her. Håper jeg kan leve litt på de tre, forhåpentligvis positive, opplevelsene i morgen. Men det får vi se når den tid kommer.

En sorgens dag.

I dag har ikke vært noen god dag. Kaninen min har vært syk i noen dager nå. Så derfor tok jeg henne med til dyrlegen for å få henne sjekket, slik at hun kanskje kunne få noen medisiner eller behandling mot det hun led av. Så når vi er hos dyrlegen sier han, som jeg for så vidt visste, at hun var forstoppet. Men mens dyrlegen var ute og leste om behandling, fikk Hermine, kaninen, kramper og mistet balansen. Før dyrlegen kom inn igjen, lå allerede Hermine på siden og pustet nesten ikke. Når legen lyttet på henne hadde hun ikke puls, og øynene reagerte ikke på lys. Hun døde der i armene mine. Det har etter dette vært en tung dag. Jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre. Hele dagen har jeg sett etter henne. Det er vondt å ikke ha henne her blant oss lenger.

Til kvelds prøvde vi, mor, far og jeg, å lage det litt hyggelig. Dro derfor på butikken og kjøpte ost og kjeks. Det gikk egentlig ganske greit å ha det hyggelig da, men selvfølgelig brøt savnet gjennom til tider. Det preget alle tre.

Jeg legger skylden på meg selv for dette. At jeg ikke engang klarer å holde liv i kaninen min. Jeg har tatt deler av min straff for dette. 10 nye kutt, nå har jeg ikke kuttet meg på en uke eller så. Men nå måtte jeg ta min straff for dette. Jeg føler selv at jeg fortjener dette, det er ingen tvil om det. Jeg kjenner smerten jeg har påført megselv. Den er intens, kjenner hvert eneste sekund at det stikker. I tillegg til de fysiske smertene har jeg psykiske smerter som skjærer gjennom ryggen min. Det kjennes ut som en kniv som blir dratt nedover ryggen min.

“Fight fire with fireEnding is near
Fight fire with fire
Bursting with fear
We all shall die”
Tekst fra låta “fight fire with fire” av Vader, et band jeg akkurat har begynt å høre på. Jeg merker at det ofte er lettere å “stjele” fra andre for å beskrive følelser og tilstand.

enda en gang.

Jeg slipper bare ikke unna det. Når jeg sitter på jobb og skal registrere oppdragene mine kjenner jeg angsten bare krype opp langs ryggen min, bokstavelig talt. Kjenner at den bare fyller hele kroppen med en frykt jeg ikke har kjent maken til på måneder. Hårene i nakken reiser seg og jeg blir grepet av frykten. “Tenk om noen ser meg.” “Hva gjør jeg hvis det kommer noen her nå.” Jeg hører en lyd, det er døren som går opp. “Hjelp, jeg er lagt merke til.” “Det er noen andre i rommet her nå.” Jeg tør ikke snu meg for å se hvem det er, kanskje den forventer øyekontakt. Jeg kommer ikke til å klare det, jeg klarer knapt nok å puste. Jeg stirrer febrilsk inn i skjermen og later som om jeg er veldig opptatt med å skrive. Den som kom inn i rommet hilser, jeg hører det er “Gunnar”, jeg klarer så vidt å presse fram et lite hei tilbake. Før han rekker å si noe mer finner jeg raskt noe jeg kan skrive i rapporten om, og later samtidig som om jeg tenker meg nøye om før jeg skriver. Egentlig vet jeg godt hva som skal stå, men jeg må bare finne en eller annen måte å unngå samtale med “Gunnar”. Jeg klarer bare ikke i denne tilstanden å føre en samtale, det blir for mye for meg. “Gunnar” er heldigvis stille og prøver ikke å føre noen samtale. Det er stille på kontoret, for stille, “står det noen bak meg?” jeg må snu meg for å se etter. Det er ingen der.

Dagen fortsetter i samme modus. Endelig er kl 1500, da kan jeg gå. Jeg sier kjapt hadet til “Gunnar” og går ut for å møte far som skal hente meg. Han har med medisiner til meg. Det går et par timer hjemme før angsten og uroen gir seg. Det er deilig å kjenne at medisinene fungerer som de skal, bare så synd at det tar så innmari lang tid.

Tilbake til hverdagen, nesten.

Hadde jeg bare gått på skole nå, så hadde jeg vært tilbake til hverdagen. Det hadde vært utrolig behagelig. Men neida, på grunn av at jeg ble innlagt våres så må jeg ta opp igjen en modul. Men i dag var første øvelsen igjen da. Derfor er det nesten så hverdagen kom til bake i dag likevel. Det er så rart med det, når jeg sitter på øvelse er jeg i en helt annen verden. Jeg sliter ikke med tanker som forstyrrer, vil ikke skade megselv og jeg føler meg ikke deprimert. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, men det er hvertfall sånn.

Derfor har det vært en relativt bra kveld i kveld. Men nå er det jo tilbake til normalen. Men det er jo litt å leve på. Og om jeg ikke klarer det, så er det hvertfall godt å tenke på at jeg faktisk ikke har hatt det helt fælt i kveld da. Det er jo en opptur. Så skal ikke klage for mye.

Så hva spinner rundt i hodet mitt? Spørsmålet om hvordan jeg skal takle morgendagen er aktivt. Da skal jeg møte behandler overlege igjen. Gruer meg veldig. Jeg veit liksom ikke hva som skjer. Klarer liksom ikke å roe hodet helt. Medisinen gjør jo sitt, det roer ned tankevirksomheten en viss grad, men ikke helt. Jeg gruer meg også til det å gå på toget og inn i byen. Det er masse folk, det har jeg fått mer og mer frykten for den siste tiden. Det er ikke noe særlig å gå med folk rundt meg. Var på et kjøpesenter før helgen, kjøpte ny tlf, kjente at det ikke var rett og slett ubehagelig med mengden folk rundt meg. Kjente også sist jeg satt på toget, søndag tror jeg, at angsten kom. Klarte ikke å sitte stille, måtte flytte på meg slik at jeg ikke var i nærheten av det samme folkene hele tiden. Det var som om magen ville vrenge seg og kniver stakk meg i brystet. Kvalm og smerter i brystkassen. Rett og slett fysisk smerte, som følge av en psykisk reaksjon. Og jeg har blitt dårlig til å ta med meg truxalen i veska. Den roer tankene som spinner i hodet, og dermed tenker jeg ikke så mye på folkene rundt meg, men jeg skulle gjerne hatt beroligende, selv om det er så sjeldent at jeg får angstanfall. Men det kan jeg jo høre med behandler overlege i morgen. Tviler på at jeg får, men det er lov å håpe.

Men nå skal jeg prøve å legge meg, se om jeg får sove snart. Føler meg ikke trøtt, men jeg må legge meg, siden jeg må tidlig opp. Det pleier ikke å gå bra, om jeg ikke får sove med en gang, men får håpe jeg slipper mer skading for nå.

Tanker.

Tanker spinner i hodet mitt. Hvorfor gjorde jeg det? Når er neste gang? Hvem har egentlig kontroll over meg? Kommer jeg til å bli frisk? Har jeg lyst til å bli frisk? Det er bare noe av det som spinner i hodet mitt nå. Tanker rundt spørsmålene som stilles. Lange diskusjoner med megselv. Jeg klarer ikke fokusere på så veldig mye annet samtidig. Det går rett og slett ikke. Derfor klarer jeg heller ikke skrive mer nå, klarer ikke fokusere på det jeg vil.

Jeg lengter etter ...?

Jeg tenker mer og mer på det. “frihet” hva er det? Hvordan får jeg det? Hvordan mistet jeg det? Det jeg hvertfall veit er at jeg ikke har det. Jo, kanskje på den måten at jeg bor i et fritt land osv osv. Men ikke slik at jeg kan tenke hva jeg vil, gjøre hva jeg vil eller spise hva jeg vil. Tankene mine har overtatt alt, jeg klarer ikke tenke rett. Alt bare skråner utfor. Jeg klarer ikke styre min egen verden lenger. Det er noe i hodet mitt som jeg ikke føler jeg har kontroll over som styrer meg. Jeg lever i en surrealistisk verden. Jeg ser ikke rett. Alt bare vrir seg rundt meg. Jeg er fanget, fanget i mitt eget hode. Fanget i en verden bare jeg kjenner til. Fanget av tanker. Jeg har prøvd å se den verdenen alle lever i. Jeg har filmet meg skade meg selv. Og senere sett på filmen, der ser jeg en verden jeg ikke kjenner igjen. Jeg husker ikke den smerten som jeg uttrykker, jeg veit jeg får vondt som faen, men jeg visste ikke at det synes så godt på meg. Jeg husker smerten. Men jeg husker ikke det mellom kuttene, måten jeg ser ut til å samle opp styrke til å kutte, jeg husker det bare ikke. Det er som om jeg er i en transe som kun brytes av smerten, og som kommer tilbake når smerten roer seg litt.

Jeg tenker mer og mer på det. Døden, vil jeg møte den med glede eller frykt? Er den velkommen nå? Når er jeg klar for å møte den? Jeg tror jeg er klar, jeg føler ikke at jeg har noe å utrette mer her i denne verden. Kanskje jeg kommer tilbake som noen andre, noe annet, eller forsvinner bare livet? Er jeg klar? Ja, jeg er det. Kom, kom å ta meg med. Jeg orker ikke leve uten frihet, orker ikke leve i frykt for å såre de som står meg nærmest gang på gang, orker ikke ha det sånn det er nå. Jeg gir opp, kom å ta meg. Eller skal jeg komme til deg? Jeg kan hjelpe deg med å hente meg.

Nå sitter jeg i sofaen hjemme hos mor og far og lurer på hva jeg skal gjøre. Jeg har akkurat kommet hjem fra nattvakt og skal til frisøren senere i dag. Jeg skal også møte “Tone”. Men jeg har egentlig lyst til å gjøre det slutt. Hvertfall kuttet en åre, og kjent blodet renne ut. Vil kjenne den rusen jeg får av blod. Men jeg er redd for å bli oppdaget. Jeg vil ikke at noen skal se meg i en slik situasjon heller. Dette er noe som er mer privat enn sexlivet mitt. Selvskadingen og dødsønsket mitt er det mest private jeg har. Det deler jeg ikke med noen. Derfor er jeg også anonym her. Jeg kan godt fortelle om det, så lenge ingen vet hvem jeg er. Så les dette med respekt, jeg deler her av mitt innerste inne.

En lang dag.

Dagen i dag har vært en lang dag. Jeg dro litt over 8 for å rydde litt i flyttelasset mitt som står i leiligheten til mor. Der fikk jeg ryddet i alle søppelsekkene med forskjellige ting og sortert det. Nå gjenstår det bare pappeskene. Etter at jeg hadde ryddet i alt dette gikk turen tilbake, og deretter til bror og samboeren hans, for lasagne og monopolkveld. Jeg vant overlegent :P Det var for så vidt greit det, men det ble litt mye etter hvert. Men jeg kjørte ikke selv i dag, så jeg måtte vente på at far skulle komme å hente meg, og kl ble da halv 12 før vi fikk dratt. Jeg veit at det ikke er spesielt sent, men etter en så lang og slitsom dag så blir det lenge, og mange tanker.

Nå sitter jeg på stuen sammen med far og snakker tlf, det er som om vi ikke har noe å snakke om, bare tomprat alt sammen. Og Svup så ble samtalen om at jeg ble innlagt, dette vil jeg virkelig ikke snakke om. Når jeg ble innlagt og hvordan det var for de, og hvor sterk han er på dette med psyken og blablabla. Jeg kjenner jeg blir irritert.

Hodet mitt sprenger snart, kjenner alle disse tankene surrer rundt, klarer ikke feste de fast til noe spesifikt slik at jeg kan tenke tankene. Det er det som er problemet, jeg klarer ikke tenke tankene jeg hører. Klarer ikke få plassert dem.

Jeg vil kutte meg, kjenne den ene tanken/følelsen, da veit jeg at jeg klarer å ha fokus på noe hvertfall. Det hadde vært en utrolig lettelse. Noen av tankene jeg klarer å høre, men ikke tenke lyder noe som så: kutt … bra … smerte … nytelse … sammensatt … skjønne … belønning … Du skal kutte deg … du fortjener straff. GÅ NÅ!

Livets goder?

Opp tidlig i dag, sto opp halv sju. Jeg er ikke skapt for å stå opp så tidlig. Sovemedisinen hang igjen i kroppen, kjente at jeg var svimmel og ustø der jeg gikk for meg selv på kjøkkenet. Først ved en ni, halv ti tiden kjente jeg at ustøheten slapp taket. Og da hadde jeg vært på jobb siden halv åtte. Men utenom det gikk det ganske greit på jobb. Det eneste var at stemmer/tanker for rundt i hodet om at jeg skulle krasje bilen inn i et tre eller noe annet hardt, slik at jeg ble skadet. Jeg klarte, logisk nok siden jeg skriver nå, å la være og krasje. Ikke at det var enkelt, men jeg fikk det nå til på ett vis.

Etter jobb ble det IGJEN sosialisering med farmor, onkel, tante, mor og far. SLITSOMT! Jeg klarte så vidt å sitte der under middagen, men umiddelbart etterpå gikk jeg bort og satt meg i en stol. Det var eneste måten jeg kom meg unna de andre på. Jeg hadde nok med stemmer/tanker som surret rundt i hodet, om jeg ikke skulle sitte å høre på familien kakle. Der sovnet jeg heldigvis og våknet ikke før vi skulle dra :)

Resten av dagen har egentlig bare godt med til sosing. Spilt litt x-box og sett på tv med mor og far. Her jeg nå sitter/ligger i senga, surrer tanker om livets goder rundt i hodet på meg. Det som er så utrolig synd, er at jeg nesten ikke har noen av livets goder: livslyst, kjærlighet, glede, familie, håp, for å nevne noe.

Dette ble ikke noe positivt akkurat, men det er nok dessverre slik jeg har sett dagen i dag.

Enda en dag.

Nå, mot normalt, har jeg ikke lagt meg før jeg skriver. Men det har skjedd så mye i dag, så jeg trenger litt tid til å fordøye det. Dagen startet tidlig, skulle dra sammen med bror og samboeren hans for at han skulle klippe seg. Det er for så vidt greit å være med bror, men jeg synes at samboeren hans er litt mye. Det gjorde ikke saken verre at dette her var på et kjøpesenter. Jeg har vanskeligheter med det. Har vanskeligheter med folk, jeg får en mild angst. Synes alle ser på meg, snakker om meg og vil gjøre meg noe. Men jeg fikk kjøpt meg tre skjorter da. Ikke at jeg har råd til det, men måtte gjøre noe hyggelig.

Etter dette dro jeg hjem, hvor jeg har måtte holde meg rundt mor og far nesten hele dagen. Jeg veit det høres ikke mye ut, men det tar virkelig på. Kan liksom ikke bare være, de forventer noe av meg. Forventer at ting skal være bra. Men nå har jeg det ikke bra for tiden, og hver gang de snakker til meg er det et ork bare å svare. Jeg orker ikke dette. Orker ikke svare for meg, orker ikke at folk ser på meg, orker ikke at folk forventer noe av meg. Alt er bare slitsomt. Det gjør det heller ikke lettere at jeg veit jeg skal på jobb i morgen. Opp tidlig, halv sju som det aller seneste. Blir sliten bare av å tenke på det.

Jeg vil bare gråte, gråte masse, få ut alt det vonde. Men jeg klarer ikke, tør ikke. Jeg er redd for følelser, det tryggeste er å være likegyldig. Men jeg klarer ikke det heller, jeg er alltid redd, alltid lei meg, alltid nedfor. Klarer ikke konsentrere meg, veit egentlig ikke hva jeg selv tenker lenger. Stemmer og tanker surrer rundt i hodet mitt uten at jeg klarer å gjøre noe med det. Jeg vil bare ha roen, klare å tenke fritt, uten at jeg blir forstyrret av stemmer og andre tanker. Men hvordan skal jeg få til det? Tablettene fungerer ikke såpass at stemmene og de andre forstyrrende tankene forsvinner.  Jeg vil sove på ordentlig, ikke fordi medisinene mine gjør at jeg sovner, jeg vil sove fordi JEG sovner. Men nå skal jeg sikkert legge meg snart, far har allerede begynt å mase på meg. “Du skal vel ta medisinene dine snart? Det er vel på tide?” Jeg orker ikke høre på dette maset. Blir sliten av det. Som om det ikke er nok at stemmene i hodet (tankene som behandler overlege vil jeg skal kalle det) maser på meg. Jeg får vel gjøre som far sier, så slipper jeg å høre på dette maset mer. Da blir jeg hvertfall kvitt det maset. Det er bedre enn ingenting. “Skal du ikke ta kvelden snart da (navnet mitt)? Så du får sovet noen timer?” “Joda far, jeg skal bare skrive ferdig først.” “Bare det ikke tar to timer så.” Jeg blir irritert av dette. Kjenner bare at det bobler innvendig, klarer bare så vidt å holde det tilbake.

Vær hul, svelg smerten.

I dag var det opp tidlig på dagvakt. Det var tungt, sovnet ikke før 03:30 og måtte opp 06:30 for å rekke jobb. Gårsdagens uroligheter hjalp heller ikke akkurat på nattesøvnen. Så nå er jeg sliten, har tatt sovemedisin i dag, og håper jeg sovner raskt. Jeg har sittet og småduppet på stuen sammen med mor og far, så jeg håper og tror at jeg skal klare å sovne forholdsvis raskt.

Tidligere i dag hadde vi besøk av onkel, tante og farmor. Til min forferdelse spør onkel meg om hvordan det går, og når jeg sier (som alltid) at det går bra, blir han så altfor positiv. Etter hvert skjønner jeg at han veit at jeg er syk. Hvordan han har fått vite det veit jeg ikke, men det irriterer meg. Jeg vil ikke at hele slekta skal vite at jeg er syk, det er nok med de aller nærmeste. Dette kjenner jeg at jeg blir veldig irritert over, det skulle da gå an å ha et privatliv som andre ikke trenger å vite noe om. Jeg er ikke klar for at hele slekta skal vite dette jeg. Synes dette er skikkelig respektløst gjort av den som har gjort det. Det hjelper ikke akkurat på, nå blir jeg mistenkelig hver gang jeg snakker med noen nå. Dette stikker som en kniv i brystet på meg, det gjør rett og slett jævlig vondt (fysisk). Veit liksom ikke hva jeg skal gjøre med det, skal jeg konfrontere mor og far med det, jeg tror det er en av de som har slengt med kjeften igjen. Jeg får lyst til å kutte meg, for å såre de. Jeg veit at hvert eneste kutt jeg kutter sårer mor og far.

“Though you can give no more
Inspiring false security
I've got the reason to alter belief
Selfish paintings diamonds mutilate
You can't erase the way I'm unappreciated
But I can't sleep tonight
Embrace of the drink
Be hollow swallow the pain
Splitting the field
All the noise agitates”
Dette er første verset på første låta (Insomnia) på siste plata (Periphery) til Periphery (lang setning gitt). Men igjen en tekst fra de som beskriver godt hvordan jeg føler/tenker.

Jeg får vel bare gjøre som jeg alltid gjør, svelge noen kameler og late som ingenting. Da slipper jeg hvertfall konfrontasjoner og missnøye. Det er det absolut enkleste.

Tilbakeslag.

Nå er det også en stund siden jeg har skrevet, men nå er jeg så utrolig utenfor at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor prøver jeg alt jeg kjenner til, kutting, musikk og skriving. Det hjalp ingenting å kutte meg i dag. Prøvde gang på gang å tenke annerkjennende tanker når jeg hadde kuttet. Eller rettelse, prøvde å kutte meg gang på gang for å klare og kjenne annerkjenende tanker. Det hjalp ikke. Stoppet på 20 kutt i dag. Da er jeg oppe i 135 kutt, mor sier noe som sikkert er lurt, som jeg ikke klarer å gjøre; “Ikke tell kuttene!!!”. Jeg klarer ikke la være. I dag var ikke kuttingen fordi jeg tenkte tanker som sa at jeg måtte det. I dag var kuttingen et desperat forsøk på å føle meg bra. Eller jeg veit egentlig ikke. Jeg lå i sengen og fikk ikke roen, så dukker tankene opp. “kutting hjelper, jeg må kutte meg, det blir bra da, dette må jeg gjøre, finn barberbladet nå, bare 5, bare 5 til, bare 5 til, bare 5 til.” 

SMERTE.

Faen, jeg er svak. Klarer ikke stå i mot mine egne tanker engang. Jeg føler sjeldent noe som helst, utenom smerte, jeg er igjen blitt flat i stemningsleiet. Greit nok, ikke så langt nede som jeg var, men nå gir jeg egentlig bare faen i alt, ingenting er bra, men ingenting er helt jævlig heller. Alt er bare faen. “The uncertainty of my existence can be decided by choice of a path I must walk” som Periphery sier I sin “the walk”. Jeg selv synes det passer veldig godt for hvordan jeg føler det nå. Det er for så vidt mange andre tekster av Periphery som passer min situasjon godt, men jeg gjentar ikke alle her. Men jeg tror virkelig at det er det nye favoritt bandet mitt. Fantastisk vokalist har de også.

Men nå er det kanskje på tide å sove, klokken er straks 02:30 og jeg skal opp 06:30. Må prøve å få noen timer på øyet før jeg skal på jobb i morgen.

Skal bli flinkere til å oppdatere bloggen nå.

Oppdatering.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Dette er av den enkle grunn at jeg har vært på nattvakter og ikke hatt tid til å skrive noe. Nå derimot kommer det en oppdatering. Jeg sitter nå hjemme etter endt nattvakt. Sliten og vil egentlig legge meg, men jeg veit godt at om jeg går for meg selv nå, kommer ikke det til å gå bra. Men jeg har vært flink den siste tiden, bare en gang på en uke, det går hvertfall framover.

Men det som er litt skummelt nå, er at jeg prøver å gjøre som behandler overlege har sagt til meg. ”Det er ikke noen andres stemmer, det er du som sier det til deg selv.” Og store deler av natten har jeg nå sagt til meg selv at jeg burde kutte meg selv slik at jeg treffer en arterie. Med andre ord, der jeg har kuttet tidligere.

I dag skal jeg til leiligheten, sammen med mor og far, skal rydde og vaske den ut. Det blir litt rart, men likevel litt godt. Der har det skjedd mye vondt, som jeg egentlig ikke vil være meg bekjent. Men det har også skjedd gode ting der, som jeg ikke vil glemme. Et kapittel i livet vil avsluttes i morgen når jeg leverer nøklene. Men i motsetning til bøker, vil det gå en stund før et nytt kapittel starter. Jeg vil ikke starte et nytt kapittel før enn jeg har fått meg ny leilighet, dvs september eller oktober. Det gleder jeg meg til, det skal bli deilig med en ny start.

Jeg har for så vidt snakket med en gutt som jeg kanskje skal møte, nesten en type date. Bare vet ikke helt når det skal bli enda, håper det blir snart. Han er veldig kjekk, og musikalsk også. Det er nesten for godt til å være sant.

Utenom dette har det ikke skjedd så mye i livet mitt i det siste. Vært på fisking enda en gang da, fortsatt ikke fått noen fisk da, hehe. Kanskje neste gang.

Jeg er smålig?

Er jeg smålig eller ikke, jeg tar meg selv i å sende en pm til en av de min x-kone var utro med. Hvor det står “Jeg må bare få sagt det. Takk skal du faen meg ha, jeg trodde du var en god venn, jeg stolte 110% på deg. Det merket jeg jo at jeg ikke kunne gjøre. Jeg bærer ikke nag, jeg er ikke sint, jeg bare er. Vil bare at du skal vite at jeg veit, jeg kommer aldri til å kunne stole 110%på noen igjen pga det du var med på å gjøre mot meg”. Jeg sender den ikke, jeg kommer til å angre. Men siden jeg ikke sender den føler jeg meg svak. Hvorfor skal det være sånn? Jeg angrer også på at jeg ikke sendte den, jeg kan jo fortsatt gjøre det. Men jeg har bestemt meg, jeg gjør det ikke.

Akkurat nå ønsker jeg å dø, jeg veit nøyaktig hvor jeg skal kutte for å gjennomføre det. Men jeg får dårlig samvittighet av å tenke det. Ovenfor “Tone” og “Lone” hadde det vært virkelig dårlig gjort å gjøre noe sånn nå, etter alt det de har gjort for meg. De fortjener bedre. Jeg vet det virker som om jeg skriver dette for å få sympati, det gjør jeg ikke. Jeg skriver dette kun for min egen del, jeg vil bare sette ord på alt jeg tenker. Det å legge det ut er kun for å ha et påskudd for å skrive.

Nå sitter jeg på toget og skal innom hybelen for å rydde litt. Eller egentlig var det bare en unnskyldning overfor far for å dra unna litt. Det skal bli deilig å komme seg litt bort igjen. Kanskje jeg skal kjøpe meg ny bukse til og med. Det er en god mulighet for at det kan bli en dag.

Behandling.

Nå har helga gått, og vel så det. Men fisk fikk jeg ikke, som den eneste av oss som dro. Hadde en på kroken, men det var nærmeste jeg kom. Omtrent sånn var det med tankene som surrer rundt i hodet også, de var nesten der, men ikke helt.

Jeg var jo hos behandler overlege i går. Og det jeg la fram i forrige innlegg ble ikke engang diskutert. Da bl jeg skuffet, men klarer liksom ikke å si noe på det heller. Men utenom det snakket vi en hel del om fenomenet “stemmer”. Hva er det, hvor kommer de fra og hva skal jeg gjøre med de.

Det vi kom fram til er at “stemmene” er egentlig bare mine egne tanker. Så når jeg hører “stemmene” si at jeg er null verdt og fortjener straff i form av kutting, da er det egentlig jeg som tenker og sier til meg selv at jeg er null verdt, og jeg fortjener å kutte meg selv. Det er en ekstremt vanskelig ting å innse/gjøre. Jeg synes selv at det høres sykt ut at jeg sier sånn til meg selv. Det er mye enklere å si at det er stemmer i hodet og ikke meg. Men jeg har lovt behandler overlege at jeg skal prøve så godt jeg kan å si det til megselv hver gang jeg får “befalinger” eller “tilsnakk”. Ikke er det enkelt, aldri har noen påstått det heller. Men jobbe med det skal jeg likevel.

Hvor kommer stemmene/tankene da egentlig fra? Siden det da er jeg som selv tenker dette, må det jo være ting jeg selv er overbevist om da. Men hvorfor? Jeg selv tenker at det kan ha med oppveksten min å gjøre, at jeg fra jeg startet på skolen til jeg gikk ut av ungdomsskolen har blitt mobbet nesten hver dag. Det synes jeg hvertfall selv at høres logisk ut. Men om det er det som gjør det eller ikke veit jeg ikke sikkert. Men det finner jeg nok ut av etter hvert.

Hva skal jeg gjøre med de tankene? Jeg veit ikke. Behandler overlege spurte meg om jeg ville bli kvitt disse tankene, jeg tenkte en stund før jeg svarte “jeg veit ikke”. Jeg veit ikke hva jeg går til om de blir borte. Det jeg har nå er på en rar måte veldig trygt. Selv om det er destruktivt det jeg har nå, så veit jeg hvertfall hva jeg har. Det veit jeg ikke om tankene forsvinner. Så jeg er ikke klar enda for det tror jeg. Det høres kanskje rart ut, men jeg er redd for hva som skjer om tankene blir borte. Heldigvis skjønner behandler overlege at jeg ikke kan gjøre noe med dette bare rett over natten, og at det er en prosess som jeg må gjennom. Det er som han sa, dette er noe som er så innøvd at jeg må i så fall lære meg på nytt det å ikke tenke slik. Det blir som når jeg spiller tuba, ser jeg en note på arket, så veit jeg hva jeg skal trykke uten å tenke. Det er det samme med tankene, når jeg tenker om megselv tenker jeg automatisk destruktivt.

Men dette er noe jeg kanskje skal gjøre noe med etter hvert. Til nå holder det med å overbevise megselv om at det er jeg som sier dette til megselv og ikke noen andre “stemmer”. Samtidig som jeg skal prøve å sette ned på papir de tankene jeg tenker, samt notere pro et contra som behandler overlege kalte det (for og imot). Det får holde for nå, så får jeg senere tenke på det med å evt jobbe med å bli kvitt tankene.

Oppgave fra legen.

Det jeg skriver under her er en oppgave jeg har fått av legen jeg går i behandling hos. Dette er skrevet så nøyaktig som jeg klarer. Det er hovedsakelig ting jeg har skrevet tidligere. Men ikke på samme måte. Kommenter gjerne, jeg setter pris på innspill.

Når du opplever en ubehagelig følelse, lag en beskrivelse av den situasjonen følelsen kom i.
Hvis følelsen kom i forbindelse med at du tenkte, drømte eller dagdrømte, skriv ned dette.
Skriv så ned den eller de tanker som var forbundet med følelsen.

Situasjon
Beskriv kort den faktiske hendelse eller situajson som førte til de ubehagelige følelsene.
Beskriv også for eksempel tanker, dagdrømmer eller minner som ledet til ubehagelige følelser.
1. Sitter på stua sammen med mor og far og ser på tv. Det begynner å klø på sårene/arrene. Da dukker stemmene opp med ordre om å kutte meg.
2. Ligger i sengen og skal sove. Hvor jeg tenker på hvordan jeg ser ut, både størrelse og utseende. Hvorpå stemmene begynner å kritisere meg for hvordan jeg ser ut. Og de sier jeg må straffes fordi jeg er feit, og at jeg ikke ser bra nok ut på armene (trenger flere arr).
3. Sitter på jobb, gjør ingenting, så får jeg et innfall (vet ikke om det er stemmer eller tanker) om at jeg må tappe blod.

Følelser
Beskriv dine ubehagelige følelser og forsøk å dele dem opp i angst, sinne, sårethet osv.
Beskriv også de kropslige former for ubehag du har hatt: for eksempel svimmelhet, hjertebank, press for brystet osv.
1. De følelsene som dukker opp når stemmene sier at jeg må kutte meg er psykisk press, på den måten at jeg føler jeg må gjøre det, eller så får jeg ikke ro fra stemmene. Jeg føler også oppgitthet, siden jeg egentlig ikke vil gjøre dette mot meg selv. Jeg blir også sint, på meg selv, at jeg ikke klarer å kontrollere megselv bedre. De fysiske tingene jeg kjenner er, hjertebank/nervøsitet er redd for å bli oppdaget, rastløshet slik at jeg ikke klarer å roe meg ned.
2. De følelsene som dukker opp når jeg ligger i sengen er skam, jeg skammer meg over hvordan jeg ser ut. Jeg blir også lei meg, fordi stemmene kritiserer hvordan jeg ser ut. Føler også psykisk press, samt sinne. Det fysiske jeg føler på er hjertebank, gruer meg til det jeg skal gjøre, et enormt røyksug og at jeg blir sulten.
3. Jeg blir redd, siden dette skjer mens jeg er på jobb og ikke klarer å kontrollere meg. Jeg føler også en lett angst, tørr ikke bevege meg, er redd for hva jeg kommer til å gjøre hvis jeg beveger på meg. Jeg blir også oppspilt, nesten som et adrenalinkick, siden jeg skal gjøre noe sånn på jobb og kan bli oppdaget. Det fysiske går mest i hjertebank (adrenalinkicket) og skjelvinger (at jeg er redd). Kjenner også at jeg begynnner å kaldsvette på ryggen, hvorfor vet jeg ikke.

Tanker

Skriv kortfattet ned de tanker som er knyttet til de følelser som du har angitt.
1. Tankene rund følelsene som dukker opp er hvordan skal jeg gjennomføre dette uten å bli oppdaget, og hvor mange kutt jeg skal kutte. Jeg tenker også at jeg er svak, siden jeg ikke klarer å stå i mot stemmene.
2. Tankene her går i at jeg må slanke meg, evt slutte å spise så mye. Jeg må anskaffe meg flere arr på armene, vise at jeg er flink. Jeg finner også ut om jeg skal ta meg en røyk før eller etter jeg har kuttet meg, evt både og.
3. Jeg tenker i dette tilfelle at jeg er “syk i hodet”, som finner på noe sånn. Jeg tenker om meg selv at jeg gjør meg til en tyv, siden jeg stjeler fra arbeidsplassen for å gjennomføre dette.

For og imot.
Stygge tanker.
1. Jeg er feit. For: jeg  har kulemage, jeg har dobbelthake, buksene er trange, jeg har “man boobs”, jeg veier for mye, lårene er store. Mot: jeg er mindre enn broren min, jeg var større før.
2. Jeg fortjener å ha kutt på armene. For: jeg er feit, jeg spiser mat, jeg skal merkes for livet. Mot: ?
3. Jeg skal ikke leve. For: jeg utgjør ingenting, jeg er i veien, det er den enkle løsningen. Mot: jeg har familie og venner som er glade i meg, jeg har ikke gjort alt jeg skal enda, jeg kan ikke svikte behandler.
Hvor mye tror jeg i % på de stygge tankene.
1. For: 90%. Mot: 10%.
2. For: 100%. Mot: 0%.
3. For: 30% Mot: 70%

Natt til lørdag

Jeg klarer det ikke lenger, jeg gav meg selv 5 kutt i går morges. Men jeg klarer ikke å lage de dype nok til at de spriker. Prøvde også å bytte barberblad slik at det jeg kuttet meg med var så skarpt som mulig, men det hjalp ikke. Mange vil vel si at det er en bra ting, men jeg selv får ikke roen fra stemmene om de ikke er dype nok. Dette gjør at jeg føler meg mislykket. Får ikke til å tilfredstille stemmene engang. Så hva skjer med meg videre da? Nå får jeg aldri roen. Dette ser mørkt ut.

Nå sitter jeg på nattvakt, og stemmene beordrer meg til å tappe meg for blod igjen. Jeg er for svak, finner en kanyle og en sprøyte på lageret og tapper meg selv for 20ml blod. Det er kanskje ikke så mye, men stemmene var fornøyde da. Men jeg kan ikke fortsette slik. Da må jeg i så fall kjøpe meg sprøyter og kanyler selv. Jeg vil ikke være tyv selv om jeg hører stemmer.

Helgen håper jeg blir rolig i hodet, jeg skal nemlig på fisketur sammen med broren min, samboeren hans og to andre kompiser. Blir borte fra fredag til mandag. Det er noe jeg ser virkelig fram til, komme litt bort fra miljøet som er rundt meg nå.

 “Don’t turn away, I pray you’ve heard the words I’ve spoken.
Dare to believe, over one last time, then I’ll let the darkness cover me.
Deny everything, slowly walk away to breathe again. On my own.
Carry me away, I need your strength to get me through this.
Dear to believe, over one last time, then I’ll let the darkness cover me.
Deny everything, slowly walk away, to breathe again. On my own.”

Teksten er fra Disturbed sin låt Darkness. Det er den låta jeg hører mest på når jeg føler meg utenfor resten av verden. Dette er mitt rop til verden. Hjelp meg! Jeg trenger at du hører meg. Denne låta beskriver generelt hvordan jeg føler det, når jeg føler meg utenfor.

I dag ringte “Tone” meg. Det var egentlig veldig hyggelig gjort av henne. Hun var ute og gikk, og ville snakke med meg (jøss!). Vi snakker litt om løst og fast, så spør henne meg om hvordan det egentlig går. Jeg svarer henne at det ikke går så bra, for å være helt ærlig så går det helt jævlig. Men at det er en positiv ting får jeg også fram. For nå i det siste har jeg hatt det dårlig og jævlig. Jeg har faktisk variasjon på hvordan det går. Det er det lenge siden jeg har følt på. Så det er tydelig at medisinene for deresjonen begynner å fungere. Men hva så? Hva er neste skritt? Det vet jeg enda ikke, jeg skal tilbake til legen som er min behandler på tirsdag om en uke, kanskje jeg får vite litt mer da.

Men selv om jeg har variasjon i stemningsleiet, så går det stritt for tiden. Jeg har fått beskjed på svareren fra kontakten min i kommunehelsetjenesten, men jeg orker ikke ta kontakt med han. Ser ikke vitsen i å ha en kontakt som ikke skjønner greia med meg og sykdommen min. Jeg blir bare sint og frustrert når jeg tenker på hvordan han er. Når han åpnet samtalen sist med “nå har du vel ikke hørt stemmer den siste uka”, da skjønner han ingenting. Jeg fortalte han på første møtet vi hadde, at det er noe jeg har nesten hele tiden, hver dag. Så enda en som har skuffet meg nå. Jeg blir ikke klok på dette, men jeg blir liksom bare mer deppa av det.

Jeg går med et sort hull. Det suger opp alt jeg har av gleder og energi. Jeg orker ikke stå opp, orker ikke gjøre noe som ikke er planlagt og heller ikke noe mer enn nødvendig. Alt positivt blir vridd om til negativt. Som for eksempel når mor sa “nå har du vært flink med kuttingen i det siste” da hører jeg “du har vært svak, klarer ikke kutte deg engang”. Dette samtidig som at det føles tomt inni meg. Det mangler noe. Jeg går og kjenner på det ofte. Det er ingenting som fyller det sorte hullet. Trangen til å fylle hullet er stor. Men jeg vet ikke hva jeg skal fylle det med.

Stillheten er øredøvende nå, tomheten overveldende, frykten klemmende, ensomheten kvalende.

STOPP

“Stopp, hold kjeft, gi faen, ikke skriv.” Det ropes det i hodet mitt nå. Dette skal jeg ikke gjøre, det er kanskje derfor jeg gjør det. Jeg har alltid vært trassig, kanskje det er det som stikker fram nå? Jeg veit ikke rett og slett.

Jeg føler en så stor skyld nå, jeg går mot stemmene gang på gang på gang. Jeg lar være å skade meg, jeg tar medisinene mine,  jeg går på jobb, jeg skriver, jeg spiser, jeg er ærlig. Jeg skal ikke være slik. Jeg skal bare stenge meg inne, skade meg når jeg spiser, egentlig kaste opp maten eller ikke spise i det heletatt. Men jeg går i mot dette, og jeg føler skyld. Gjør jeg dette bare for å trasse med stemmene, eller gjør jeg dette fordi noen innbiller meg at det er det fornuftige å gjøre. Jeg vil leve enkelt jeg. Og det enkleste er å gjøre som stemmene sier, ikke gjøre noe ut av det, bare følge ordre! Hvorfor klarer jeg ikke kaste opp, hvorfor klarer jeg ikke bare å la være å spise, det hadde vært så enkelt. STOPP.

Jeg føler meg gammel. Kanskje det høres rart ut, men caset er at jeg ikke har energi til noe. Jeg har ikke krefter til overs. Jeg vil bare bli liggende og dø. “STOPP. Du får ikke lov å formulere din lidelse og dine ønsker. Hold det for deg selv, ingen andre trenger å få vite dette!” Jeg vil dø, jeg vil ikke leve i dette helvete lenger. Jeg vil gi opp. Kanskje er dette et rop om hjelp, kanskje er dette bare rabbel.

Hvem skal ta seg av meg. Jeg klarer det ikke. Jeg har ikke overskuddet til å klare det lenger. Hvem skal hjelpe meg. Jeg roper, men ingen hører smerten, jeg roper uten lyd. Jeg tør ikke si ifra igjen. Jeg er redd for hva som kommer til å skje om jeg gjør det. Det hjelper uansett ikke å si noe til mor, hun skjønner ikke likevel. Hun tror det bare er å slutte med dette. Jeg klarer ikke stenge ute stemmene, dermed klarer jeg ikke slutte med noe.

FAEN, hva gjør jeg nå da. Kan ikke la dette være som det er. Jeg må gjøre en slutt på det. Jeg må gjøre en slutt på meg.

Jeg er redd. Redd for ikke å bli tatt seriøst. Redd for å bli stemplet. Redd for å bli misforstått. Redd meg selv.

Hva skal jeg gjøre. Det hjelper ikke å skrive dette til meg selv heller. Skal jeg søke hjelp hos noen profesjonelle. Skal jeg vise dette til dem. Blir jeg tatt seriøst da.

Jeg har mange spørsmål, og få svar. Det eneste svaret jeg vet er at jeg er redd.

Nattvakt

Nest siste natten nå. Det skal bli deilig med et par dager fri. Det er spesielt tungt for tiden, siden en pasient jeg er hos (jeg jobber i hjemmesykepleien), har akkurat mistet sønnen sin av kreft. Det gjør hele stemningen veldig dyster. Men det er likevel på en rar måte deilig å merke at man kan være til støtte for noen gjennom den tunge tiden. Selv om jeg ikke er der så lenge ad gangen, men noe er jeg der. Oppe i all den elendigheten de opplever, føler jeg at jeg kan bidra med noe, bare ved å være der. Merkelig følelse, lenge siden sist jeg har følt så mye som det jeg gjør der. Eller er det bare en lært følelse? Jeg føler vanligvis ingenting, utenom smerte, smerte føler jeg. Heldigvis egentlig, da vet jeg hvertfall at jeg lever.

I dag skjedde noe rart, en av de få personene jeg har gitt bloggadressen min til møtte jeg. “Malene” bor egentlig på andre siden av landet, men nå var hun hjemme for sommerferien og jobber. Det var egentlig helt tilfeldig, jeg kjørte en omveg på jobb, og syklende forran meg ser jeg henne. Men er usikker på om det faktisk er henne da, så jeg kjører forbi og snur et stykke opp i veien. Når jeg kjører ned igjen ser jeg godt at det er henne. Jeg stopper opp og vi slår av en prat. Hun var på vei hjem fra kveldsvakt på sykehuset. Vi snakker om løst og fast, en positiv opplevelse, i en ellers så dunkel hverdag.

Jeg må nesten få skrevet ned dette også. I dag tidlig klarte jeg ikke la være. Jeg husker ikke hvor mange dager siden det er jeg kuttet meg sist, men i dag tidlig sprakk jeg. 4 nye kutt, da er jeg oppe i 95. Jeg er besatt av det å skade megselv, stemmene lar det ikke være. Jeg prøver ofte å tenke ut nye måter å skade meg selv, uten at det synes. Hva med å tappe blod, foreslo stemmene. Hvordan spør jeg. Sprøytespiss, svarer de. Du har jo tilgang på det. Det hørtes ut som en god idé, men jeg vil ikke gjøre meg til tyv for å kunne skade meg. Vurderer også ting som å knekke fingrene, slik at jeg kan skylde på at jeg falt. Eller krasje med bil, slik at det var en ulykke, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Det er mange ting som frister, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Så da sitter jeg her da, prøver å få natten til å gå.

Hadde jeg bare…

Musikk igjen.

Musikk er en STOR del av livet vårt. I går hørte vi for første gang virkelig på “hurt” – Johnny Cash.
“I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real
the needle tears a hole
the old familiar sting
try to kill it all away
but I remember everything
what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt”

Det traff oss rett I levra. Det er som å lese livet våres.

Det er en stund siden vi har skrevet noe særlig nå. Men det har egentlig ikke vært noe spesielt å skrive. Det går i det samme, opp igjen og opp igjen. Sove til 15 – spise – se tv – dra på nattvakt – Sove. Det er det eneste som skjer egentlig.

Vi havnet dog i en vanskelig situasjon forrige natten, da hos en pasient som insisterte på at vi måtte brette opp ermene før vi kunne stelle mer. Det endte i at vi blottla alle sårene på armene våre. Tror ikke vi har følt oss så nakne noen gang. Det var en så ubehagelig følelse, at vi ville synke ned i jorden der og da.

Resurgam
http://youtu.be/E_uagg-N11g
http://youtu.be/g2tZxl8y0mM
Dette er et stykke som betyr veldig masse for meg. Med tittelen over alle titler “Resurgam” som kommer av det latinske ordet “Resurgo”, som betyr “to rise again, to appear again, to lift oneself”, som på personlig vis betyr “I Shall Rise Again/Jeg skal igjen oppstå”. Og det skal jeg jammen meg også. 1.13 ut i andre klippet kommer den delen av stykket jeg liker best. Der er dødstemaet komponisten har lagt inn. Og det temaet skal jeg tattovere inn på armen min, med tittelen over. Dette som et symbol, for meg selv, på at jeg aksepterer døden når den kommer. Men jeg skal igjen oppstå i et himmelrike. Jeg er ikke redd døden, men jeg trigger den heller ikke. Den kommer når den skal komme. Døden er en del av livet, sånn er det bare. Leve med det, eller frykte det. Jeg veit hva jeg går for.

One of those days

I dag er en av de dagene, hvor alt går til helvete. Når vi var ferdige på nattvakt og hadde kommet oss hjem igjen, fant vi plutselig ut at vi skulle runde opp antall kutt på armene, å gå med 81 kutt ble feil. Så 4 nye kutt ble laget. 85, det høres så ryddig ut. Og med roen i kroppen, som kommer etter kutting, gikk de greit å sovne. Når vi våknet i dag var vi så utrolig slitne, og hadde selvfølgelig lovt far å bli med og hente broren vår. Egentlig orket vi ikke, men far blir så skuffet om vi sier nei. Så dermed, på med masken, og kjøre på. Når vi endelig ble ferdig med den kjøringen, skulle vi spise middag hjemme, men da ringer heldigvis/uheldigvis den andre broren vår oss, og lurer på om vi vil holde han med selskap på jobb. Det som var bra med det, var jo at vi da slapp å være sosiale med far, mor, farmor, bror og kjæreste til bror. Det negative med det, var at vi ikke kunne gå på rommet og gjemme oss fra omverdenen. Slik som vi har hatt lyst til i hele dag.

Når vi endelig kom for oss selv igjen ble det med kutting. Jeg har ikke vært bra nok for de i dag, så derfor mer kutting. De mener jeg skulle blitt hjemme hele dagen, og vært for meg selv, ikke sosial, slik jeg har vært. Vi påførte meg 5 nye kutt i kveld, 90 :D Det høres så flott ut. Gleder oss egentlig til #100…

Nå har kvelds og nattmedisinene begynt å virke, det er 30min siden jeg skrev det over om kutt #100. Nå ser jeg mer det at det er helt jævlig. Jeg har så sinnsykt vondt på armen, men det er ikke det verste. Det verste nå er å kjenne på hvor jævlig det er å skuffe “Tone” og “Lone” gang på gang. Jeg klarer ikke å la være. Skuffelsen er stor, jeg kan ikke engang love de å ta vare på meg selv, det beste jeg kan si er at “jeg skal prøve så godt jeg kan”. Det er ikke bra nok. UNNSKYLD. Dere fortjener bedre av meg enn som så, så mye som dere har gjort for meg. Så klarer ikke jeg å gi dere et løfte engang. Men dere skal vite at jeg virkelig prøver, jeg gjør det. “Tone” og “Lone”; dere er gull verdt, tusen takk!

Musikk i livet vårt nå.

For å holde koken i livet, så MÅ vi ha innput av musikk i løpet av en dag. Nå har vi fått hekta på to sanger av Emilie Autumn. De sangene ligger det linker til nede på siden. Grunnen til at det er disse sangene som går oppigjen og oppigjen er tenksten. Den treffer oss så utrolig hardt langt inne i hjerterota som det går an. Vi kobler opp tekstene til sykdommene jeg lever med. De er kanskje ikke ment for sånne som oss, men likevel treffer det godt. Har også tatt med deler av tekstene, som egentlig taler for seg selv:

Dead is the new alive http://www.youtube.com/watch?v=Jm3Niyb9_7c

You play the game
You'll never win

So take me now or take me never
I won't wait
You're already late
So say goodbye or say forever
Choose your fate
How else can we survive?
Dead is the new alive

What is a day without a blessed night?
And what is peace without a blessed fight?
(…)
A quick taste of the poison, a quick twist of the knife
When the obsession with death
The obsession with death becomes a way of life

For min del her, blir det at man må velge sin egen skjebne. Døden er en del av livet, og det er bare noe vi må klare å leve med. Og ja, “the obsession with death becomes a way of life”, det stemmer VELDIG. Nei, vi har ikke nå et ønske om å dø. Men vi er opphengt I døden, og det er en måte vi lever på.

The art of Suicide http://www.youtube.com/watch?v=Nt1oCIojvWk

Under the arches of moonlight and sky
Suddenly easy to contemplate why
Why
Why live a life
That's painted with pity and sadness and strife
Why dream a dreamThat's tainted with trouble and less than it seems

Her er det mer den depressive tankegangen som styrer, hvorfor leve et liv som føles som et helvete? Hva er egentlig vitsen da?

Smerte

Dagvakt i dag. Lettere å kunne stenge stemmers påtrengende adferd ute. Etter å ha fått påpakk for det vi har skrevet tidligere om ikke å ta medisin, har vi fortsatt med medisinene. Dagen har ikke vært så grei etter jobb egentlig. Har omgått familien hele dagen, når vi hadde tenkt å gå til sengs skal far plutselig på butikken og kjøpe godt. Spør så oss om hva vi vil ha. Så det blir et press for å sitte oppe lenger. Siden vi har skuffet både mor og far så mye fra før, klarer vi ikke å si at vi vil legge oss enda.

Så hva skal man gjøre, sitte her å skrive? Det er hvertfall det vi velger å gjøre. Tankene i hodet er mange. Det er forvirrende. Klarer ikke klarne hodet lenger. Det er nesten vondt, nesten smertefullt å kjenne på. Fristende å kjenne på smertene fysisk i stedet. De mener det er det riktige å gjøre, jeg vil ikke svikte mor, far, “Tone” og “Lone”.

I det siste har vi merket mer og mer av muskelsammentrekninger og stølhet i nakken. Samme med skjelvinger på hender og fingre. Det er plagsomt, rett og slett smertefullt. Mye psykisk  og fysisk smerte for tiden. Ikke lett å beskrive, men jeg har hvertfall prøvd. Jeg gir ikke opp å beskrive, det skal jeg alltid klare, om ikke annet, så skal jeg klare det hvertfall.

Dilemma.

Vi har fått tilbakemelding på det forrige skrivet at det vi er på vei til å svikte venner og familie. At det å ta medisiner og være ærlig ovenfor behandler og familie må vi være. Vi klarer ikke helt den åpenheten til familien enda. Og vi har utrolig dårlig samvittighet ovenfor “Tone”, som virkelig prøver å hjelpe oss, men akkurat nå ikke står i stilling til å klare og gjøre noe. Derfor dilemma, venner og familie, eller stemmer? JEG vil ikke skuffe noen av de. De er alle viktige deler av livet mitt. Så jeg vet rett og slett ikke hvordan å forholde meg til dette.

Vi vet godt hvordan å klare dette. Dette klarer vi fint uten medisiner. Det er fint med arr, og er det sår som må til for å få arr, så blir det sånn. Men nå har jeg gått imot dem, og tatt medisinene mine, KUN fordi “Tone” ønsket det. Ingen annen grunn.”Tone” sier vi skylder venner og familie å gi 15o% på dette. Derfor gir vi det vi klarer, og nå klarer vi å gi 9o%, så det gir vi også. Klarer vi mer, gir vi mer. 

Lite å si.

I dag har vi lite å si, det har nesten ikke skjedd noenting. Vi sto opp sent, spiste og stakk på jobb. Natten har gått unna, ingenting ekstra enda. Men vi har tenkt litt, i dag skal vi møte kontaktpersonen i kommunehelsetjenesten. Hva skal vi gjøre der. Vi har ingenting å snakke om, han trenger ikke få vite noe. Hvorfor skal vi fortelle han noenting? Nå har jeg jo endelig innsett at vi er 4, ikke 1. Det er sånn det er, hvorfor gjøre noe med det? Veit ikke om vi skal fortelle det til noen da. Da vil de bare mene vi er gale. Vi er ikke gale. Vi er bra.

Spørsmålet som dukker opp for oss nå er om vi skal fortsette å ta medisinene. De bare bryter oss ned. De gir oss et falskt liv. Livet uten medisiner er det ekte livet. Hvorfor skal vi da brytes ned av kjemikalier som er satt sammen for å ødelegge den virkelige verden?! Det har vi ikke lyst til å være en del av. Vi vil bare være.

Det som er så bra da, er at vi 4 er så utrolig mye bedre enn det den ene. Kroppen ser ikke bra nok ut enda. Flere arr må til, mer blod må renne, mer smerte må kjennes. Det er ved smerte at man kjenner man lever. Det er ikke pent nok før underarmene er fylte med arr hvertfall. Kanskje enda flere steder på kroppen også. Kroppen ser bedre ut med arr, det er det som er fint. Tenk om vi hadde klart å fylle kroppen med arr. Tenk så pent det hadde vært da.

REDD

Nå er nattvakten snart over. Vi sitter å kjeder oss forran en pcskjerm. Jeg gruer meg til vi kommer hjem. Vet ikke hva de kommer til å si. Vi har det ikke bra nå. De tar mer og mer kontroll over oss. De lar det ikke være som det er. Jeg er redd oss. Jeg vil ha hjelp, men tør ikke trosse de. Tør ikke si ifra at jeg sliter med oss. Det eneste vi fokuserer på nå er hvordan neste kutt skal være: "Arteriekutt, ikke stoppe blødning, ikke synlig med lange ermer".

Hva skal jeg gjøre med oss??? Vi klarer ikke fokusere. Vi vil bort. Vi vdet ikke om det er fordi vi er trøtte, eller om det er fordi vi er sløve, men susete er det i hodet vårt nå.

Hvem skal hjelpe om vi ikke spør om hjelp? Hvem skal ta tak, om ikke vi gjør det? Hvordan skal vi overleve om vi ikke har kontroll?
De spørsmålene har vi ikke svar på!! Har du svarene, kom gjerne med dem...

Gruer meg.

Nå sitter jeg på nattvakt. Den andre i rekken av tre. Det er egentlig greit nok. Men det er vanskelig å konsentrere seg om arbeidet, når stemmene gjør sitt beste for å ødelegge. Hittil har jeg klart å ha kontroll, men jeg ser som en vanskelig oppgave å jobbe i sommer. vi får se hvordan det går.

I dag tidlig skjedde noe vi aldri trodde skulle skje. eller, de visste det, men ikke jeg. Greit nok, vi kutta meg. Men så sier de at jeg må kutte en arterie, ikke bare i kjøttet. Det var skremmende. Men jeg klarte ikke å si imot dem, så en arterie gikk, på venstre håndledd (oversiden). Blodet bokstaveligtalt sprutet. Vi fikk panikk og stoppet blødningen med engang. Det var feil. Det skulle blø masse. Det var jo grunnen til at vi kuttet arterien. Så nå maser de på at vi må gjøre det igjen ved første mulighet, og ikke stoppe blødningen denne gangen. Gruer meg.

Men nå må vi fortsette å jobbe. Kommer med flere oppdateringer senere.

ADVARSEL STERKE BILDER.

Jeg delte litt tanker som spinner i hodet mitt litt tidligere i dag. Tanker om hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det. Prøvde å sette litt ord på det. Det er ikke lett. Men blir lettere når jeg setter det opp i en “fast form”, da blir det greiere hvertfall.

Etter jeg hadde skrevet for to dager siden har det variert veldig på hvordan det har gått. Det har endt opp med 10 ferske kutt på høyre arm. Stemmene syntes det ble ikke fint nok om det bare skulle være noen få kutt på høyrearmen, så for å ta litt igjen ble det 10 nye kutt. Inkludert et det ikke blir arr av.

Etter dette leste jeg en blogg ( www.arikanne.com ), hvor hun har skrevet noe veldig bra, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, så i det kommende avsnittet kommer jeg til å sitere henne masse.

Bloggens overskrift er: Think Twice. Om Selvskading.
Publisert 22.juni. (alt i Boldkursiv er direkte sitat fra http://arikanne.com/2011/06/22/think-twice-om-selvskading/ )
Sår lager arr. Arr gror, men forsvinner ikke nødvendigvis.
Du blir “selvskaderen”. Friskmeldt eller ei. Han med arrene.
Din ensomhet vokser. Din rådløshet eskalerer. Hva gjør du når du føler at ingen forstår deg? Hva gjør du når du føler deg mislikt eller utstøtt? Hva gjør du når du ikke føler at du passer inn, at du ikke lenger hører til? Hva har du da, når alt virker tapt? Du har selvskadingen. Du har barberblader (…), det er der du finner din trøst. Det blir slik du uttrykker din smerte når du ikke finner ord som kan beskrive, erstatte eller lette de vonde følelsene du bærer inni deg. Du forblir taus mens selvskadingen din langsomt blir verre og verre.

Du skremmer deg selv. Du tøyer grensene og mister gradvis kontroll. Du føler deg splittet fordi du vet at det du holder på med er galskap, men likevel er du så forelsket, blendet, at du ikke ser andre løsninger. 

Etterhvert som tiden går vil du føle at du har mistet kontakt med ditt tidligere Selv. At han eller hun du var virker fremmed og fjern, fordi det virker som om Selvskading er det eneste du har eller er. Langsomt finner du en falsk identitet i Selvskadingen. Etterhvert som det ikke blir nok med det som tidligere var tilfredsstillende,  etterhvert som du ikke lenger greier å plastre dine egne står og stoppe ditt eget blod, kommer du til å treffe andre. Sykepleiere, leger, sosionomer. Vernepleiere, helsepersonell. Sykehus. Akutten.

Du skremmer deg selv. Foreldrene dine, familien din. De står rådville på utsiden og vet ikke hva godt de kan gjøre for å nå inn til deg.

De forstår ikke hvordan du har det, så de bruker det de har av egen logikk og lager seg forklaringer. De bestemmer seg for noe de kan forstå og holder fast ved at de VET.

De gjør ikke det. Du føler deg misforstått. 

Du lengter etter det perfekte kuttet. Du kan se deg for deg, flimre foran øynene dine mens du har kledd på deg maska og prøver å leke normal i en verden som virker surrealistisk og abstrakt. Du hungrer etter selvskadingen. Du hungrer etter det perfekte kuttet. Det sitrer i fingrene dine, du kan ikke få det ut av hodet før du har lagd det. Skapt det.

Da ned hit er dette tatt rett fra (http://arikanne.com/2011/06/22/think-twice-om-selvskading/ ), jeg har ikke tilføyd noe i teksten. Dette er en ren kopi. Men som sagt, så kjenner jeg meg veldig igjen i det hun har skrevet der, så det vil kunne forklare noe av det jeg prøver å uttrykke.

Som Karianne spør om også. Er det verdt det? Jeg er fersk i dyp selvskading med barberblad, men jeg kjenner jeg sliter med å ikke kutte en kveld. Under her kan du få se hvordan 75 kutt og arr ser ut fordelt på 2 armer. Jeg (les: stemmene) har enda ikke funnet det perfekte kuttet, så det søker jeg etter hver gang. Den

deilige følelsen, den tilfredstillelsen, den rusen, den SMERTEN!