ADVARSEL STERKE BILDER.

Jeg delte litt tanker som spinner i hodet mitt litt tidligere i dag. Tanker om hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det. Prøvde å sette litt ord på det. Det er ikke lett. Men blir lettere når jeg setter det opp i en “fast form”, da blir det greiere hvertfall.

Etter jeg hadde skrevet for to dager siden har det variert veldig på hvordan det har gått. Det har endt opp med 10 ferske kutt på høyre arm. Stemmene syntes det ble ikke fint nok om det bare skulle være noen få kutt på høyrearmen, så for å ta litt igjen ble det 10 nye kutt. Inkludert et det ikke blir arr av.

Etter dette leste jeg en blogg ( www.arikanne.com ), hvor hun har skrevet noe veldig bra, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, så i det kommende avsnittet kommer jeg til å sitere henne masse.

Bloggens overskrift er: Think Twice. Om Selvskading.
Publisert 22.juni. (alt i Boldkursiv er direkte sitat fra http://arikanne.com/2011/06/22/think-twice-om-selvskading/ )
Sår lager arr. Arr gror, men forsvinner ikke nødvendigvis.
Du blir “selvskaderen”. Friskmeldt eller ei. Han med arrene.
Din ensomhet vokser. Din rådløshet eskalerer. Hva gjør du når du føler at ingen forstår deg? Hva gjør du når du føler deg mislikt eller utstøtt? Hva gjør du når du ikke føler at du passer inn, at du ikke lenger hører til? Hva har du da, når alt virker tapt? Du har selvskadingen. Du har barberblader (…), det er der du finner din trøst. Det blir slik du uttrykker din smerte når du ikke finner ord som kan beskrive, erstatte eller lette de vonde følelsene du bærer inni deg. Du forblir taus mens selvskadingen din langsomt blir verre og verre.

Du skremmer deg selv. Du tøyer grensene og mister gradvis kontroll. Du føler deg splittet fordi du vet at det du holder på med er galskap, men likevel er du så forelsket, blendet, at du ikke ser andre løsninger. 

Etterhvert som tiden går vil du føle at du har mistet kontakt med ditt tidligere Selv. At han eller hun du var virker fremmed og fjern, fordi det virker som om Selvskading er det eneste du har eller er. Langsomt finner du en falsk identitet i Selvskadingen. Etterhvert som det ikke blir nok med det som tidligere var tilfredsstillende,  etterhvert som du ikke lenger greier å plastre dine egne står og stoppe ditt eget blod, kommer du til å treffe andre. Sykepleiere, leger, sosionomer. Vernepleiere, helsepersonell. Sykehus. Akutten.

Du skremmer deg selv. Foreldrene dine, familien din. De står rådville på utsiden og vet ikke hva godt de kan gjøre for å nå inn til deg.

De forstår ikke hvordan du har det, så de bruker det de har av egen logikk og lager seg forklaringer. De bestemmer seg for noe de kan forstå og holder fast ved at de VET.

De gjør ikke det. Du føler deg misforstått. 

Du lengter etter det perfekte kuttet. Du kan se deg for deg, flimre foran øynene dine mens du har kledd på deg maska og prøver å leke normal i en verden som virker surrealistisk og abstrakt. Du hungrer etter selvskadingen. Du hungrer etter det perfekte kuttet. Det sitrer i fingrene dine, du kan ikke få det ut av hodet før du har lagd det. Skapt det.

Da ned hit er dette tatt rett fra (http://arikanne.com/2011/06/22/think-twice-om-selvskading/ ), jeg har ikke tilføyd noe i teksten. Dette er en ren kopi. Men som sagt, så kjenner jeg meg veldig igjen i det hun har skrevet der, så det vil kunne forklare noe av det jeg prøver å uttrykke.

Som Karianne spør om også. Er det verdt det? Jeg er fersk i dyp selvskading med barberblad, men jeg kjenner jeg sliter med å ikke kutte en kveld. Under her kan du få se hvordan 75 kutt og arr ser ut fordelt på 2 armer. Jeg (les: stemmene) har enda ikke funnet det perfekte kuttet, så det søker jeg etter hver gang. Den

deilige følelsen, den tilfredstillelsen, den rusen, den SMERTEN!