Mot slutten av nattvakten.

Det var ikke mye jeg rakk å gjøre etter at jeg sto opp før telefonen ringte. Det var sjefen, hun lurte på om jeg kunne ta en nattvakt førstkommende natt. Jeg sa som sant var at jeg skulle på musikkøvelse fram til klokken 2200, så jeg rakk ikke å være på jobb før 2230. Men det var ikke noe problem, så da ble det en nattvakt på meg da. Natten har egentlig gått greit, litt å gjøre hele tiden. Men jeg rakk faktisk å se “Trainspotting”, en bra film.

Jeg skal til behandler overlege i dag. Deler av meg tenker at jeg ikke skal dra, at jeg ikke fortjener å få behandling. Veit ikke om jeg klarer å møte opp timen min. Men det finner jeg ut av når den tid kommer.

Jeg finner ikke roen, finner ikke tankene mine nå. Det bare surrer rundt på tomgang oppe i hodet mitt nå, så jeg finner ikke hva jeg skal skrive. Klarer rett og slett ikke å sortere ut tankene i hodet, det er så utrolig mange tanker samtidig, så jeg veit ikke hva jeg tenker.

Nå er jeg straks ferdig på nattvakten, så er det hjem å slappe av i ca en time, deretter bærer det til legen, så frisøren og til slutt musikkøvelse. Det blir en lang dag, håper den går glatt. Men det finner jeg snart ut av.

For meg selv, eller alle andre?

I dag har det virkelig ikke skjedd noe. Jeg har vært med broren min og samboeren hans på fisking. Det ble ingen lang fisketur, det var masse ungdomsskoleelever der. Etter dette skulle jeg spise middag sammen med de, men jeg måtte kjøpe maten min selv. Samboeren hans ville ikke betale for mat som jeg skulle spise. Jeg tror virkelig ikke at jeg noen gang har møtt noen så gjerrig som det hun er.

Men det får jeg nå ikke gjort noe med. Nå sitter jeg på stua sammen med mor og far, de ser på boardwalk empire. Jeg ville helst bare forsvunnet, jeg har ikke lyst til å være her mer. Jeg vil bare forsvinne fra alt og alle. Det frister å gå ut i skogen, slenge løkka rundt en gren, og fullføre alt. Men jeg fortjener ikke den enkle løsningen. Det er lettere å avslutte alt enn å leve. Jeg må leve, må ta straffen.

Hvem lever man for, seg selv eller alle andre? Jeg vet ikke, jeg tror jeg lever for alle andre. De forventer at jeg skal leve, de tar det for gitt at jeg er her. De vet ingen ting. De tror de vet hvordan jeg har det, men de har ikke den minste anelse. Livet mitt er så utrolig mye mer komplisert enn det jeg utgir det for å være. Det er ikke mye som kommer fram i lyset, lar ikke folk komme inn på meg slik at de vet hvordan det egentlig er. Det klarer jeg bare ikke, jeg vil ikke vise meg fram som den sårbare personen jeg er. Det er et veldig nederlag å vise det fram til folk at jeg er sårbar, så det vil jeg for alt i verden unngå. 

Oppsummering av uka.

Jeg møtte henne på onsdagen. Jeg tror fortsatt ikke at hun “ser” meg. Men jeg er ikke sikker. Hun tok opp tema om det å finne seg kjæreste. Hvor jeg prøver å svare ganske åpent at “hvis det skjer, så skjer det. Da tar jeg det der i fra”. Og hun svarer det samme. Jeg skal ikke overtenke dette, tar det som det kommer. Det er det tryggeste. Før jeg møtte henne var jeg hos behandler overlege. Der prøvde vi sammen å kartlegge hvordan de siste årene har vært, sånn når det kommer til stemningsleie. Det fikk vi ca gjort, og det så ikke lyst ut. Jeg har hatt et generelt veldig dårlig stemningsleie de siste 6-7årene. Men som jeg sa til behandler overlege er at jeg veit ikke om det er veldig nøyaktig. Men jeg kan hvertfall ikke minnes å ha hatt mer enn to måneder sammenhengende hvor jeg har hatt det bra. Det i seg selv er ganske deprimerende å tenke på. Men sånn er det nå bare, får ikke gjort noe med hvordan jeg har hatt det. Det jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg skal ha det framover. Behandler overlege spurte meg spesifikt om hvorfor jeg ikke hadde følt en opptur det året jeg var i gardemusikken. Det jeg svarte på det var at jeg var bare middels. Jeg skilte meg ikke ut på en positiv måte, jeg var bare midt på treet. Hvorpå han spør meg om det ikke er ok å være ok. Jeg klarer ikke svare på det spørsmålet med engang. Men etter mye tenking kommer jeg fram til at “nei, det er ikke ok å være ok”. Utifra det sender han meg hjemmelekse, hvorfor er det ikke ok å være ok. Og hva betyr egentlig det? Jeg har fortsatt ikke noe svar på det. Men jeg må tenke ekstra over det fram til onsdag. Da skal jeg tilbake.

Jeg hadde også en øvelse den onsdagen. Den gikk greit, men ikke mer enn det. Jeg merker jeg sliter litt med å finne min plass, men sånn er jeg hver oppstart, så håper det kommer i år igjen som ellers. Utenom det som skjedde på onsdagen, var jeg på jobb på torsdags natt. Og i helgen har det vært oppstartsseminar med brass bandet. Det er også derfor jeg ikke har fått skrevet siden tirsdag. Helgen gikk for så vidt greit, jeg var kanskje den eneste som var edru på lørdagskvelden. Ja, jeg savner å drikke alkohol. Men jeg veit med meg selv at jeg var på vei til å få et begynnende problem med drikking før jeg ble innlagt. Jeg drakk minst to ganger i uken sammen med andre folk. Pluss at jeg satt gjerne å drakk for meg selv på hybelen min, ikke da snakk om en pils til maten, men 2 six-packs ++. Og det begynnende problemet samtidig som at jeg står på medisiner (mot depresjon, angst og psykoser). Så er det ikke det smarteste sjakktrekket jeg gjør om jeg drikker heller. Men skal ikke påstå at det er lett å være fornuftig. Men dum som jeg er, presterer jeg å glemme og ta medisinene mine på lørdagskvelden. Dette gikk forsåvidt greit mens jeg var der, verre ble det på veien hjem. Jeg tenkte flere og flere tanker om at jeg fortjener å bli straffet for at jeg var med på oppstartsseminaret. Jeg fortjener ikke å ha det koselig, jeg har ikke gjort noenting som tilsier at jeg fortjener det. Og det gikk som det måtte gå det. Når jeg kommer hjem setter jeg på meg masken, og sier at alt er kjempeflott, ikke noe problem. De biter på det, IGJEN. Jeg tar medisinene mine for i kveld og går opp, der skjer underverket, 20 nye kutt mens jeg hører på Marilyn Manson. Så hva skjer etter det? Jeg føler jeg får som fortjent, og setter meg i sengen for å skrive dette.

Her sitter jeg igjen.

Her sitter jeg igjen, tenker og tenker. Hvorfor skal jeg la være? Hva tjener jeg på å gjøre det? Hva tjener jeg på å IKKE gjøre det? Hvordan skal jeg klare å gjennomføre det? Vil jeg virkelig gjøre dette? Jeg har mange spørsmål men få svar. Det eneste jeg klarer å svare på nå er om jeg virkelig vil gjøre dette. Og det gjør jeg, jeg vil det. Jeg kan ikke veie så mye lenger. Må bare slutte å spise så mye. Jeg bare kjenner at jeg eser ut. Jeg vil se atraktiv ut. Jeg vil at hun skal legge merke til meg. Jeg skal møte henne i morgen. Håper kanskje hun “ser” meg da. Jeg tror ikke hun gjør det. Men det er lov å håpe.

Jeg klarte i dag å ta kontroll over tankene/impulsene. Jeg skulle egentlig kutte meg, men jeg klarte å si til meg selv at det ikke var verdt det. Jeg veier ikke noe mindre om jeg kutter meg. Venstre armen min er nesten dekket med arr, så trenger ikke fylle opp enda. Høyre armen fikk gjennomgå i går, så da får den en pause i dag. Hvordan jeg er overbevist om å ikke kutte meg skjønner jeg ikke. Men jeg er det. En merkelig følelse.

“Om eg går med håve høgt
går med håve lågt
går ingen med meg
Alle ser på kverandre og
elsker hverandre men
ingen ser meg”
Fra “Den andre er meg” av Kaizers Orchestra. Der synes jeg virkelig de klarer å beskrive den ensomheten jeg går rundt å kjenner på. Hva skal jeg gjøre for å bli sett? Jeg prøver og prøver, kanskje jeg prøver for hardt? Jeg blir hvertfall ikke sett sånn situasjonen er nå. Noen mener kanskje de ser meg, men de ser meg for dene personen utenfor denne hemmeligheten. Ingen som ser meg som den hemmeligheten jeg har. Stenger jeg folk ute, uten å vite om det? Som jeg snakket med behandler overlege om forrige time, jeg må tørre å bare være, og utøse av mitt hjerte. Jeg må lære meg å by på meg selv. Men hva er meg selv? Er meg selv det jeg ønsker å være? Det jeg ønsker andre skal synes jeg er? Eller den jeg ser meg selv som akkurat nå? Jeg vet rett og slett ikke hvem jeg selv er. Ikke enda hvertfall. Nå skal jeg til behandler overlege igjen i morgen, da skal jeg kanskje snakke mer om akkurat dette. Jeg vet ikke. Han spurte meg forrige time om jeg ville ta tak i problemet med selvskading, jeg klarte ikke si ja, jeg tørr ikke, ikke enda. Registrere hvor ofte, hvor dypt, hvor mange, hvilken situasjon før, hvilken situasjon etter. Det er skummelt å sette tall og ord på det.

Men i tillegg til å møte henne og dra til behandler overlege i morgen skal jeg på årets første øvelse med brass bandet jeg egentlig er med i. De jeg øvde med forrige uke var bare på gøy. Nå starter alvoret. Så nå skal det bli fart i sakene her. Håper jeg kan leve litt på de tre, forhåpentligvis positive, opplevelsene i morgen. Men det får vi se når den tid kommer.

En sorgens dag.

I dag har ikke vært noen god dag. Kaninen min har vært syk i noen dager nå. Så derfor tok jeg henne med til dyrlegen for å få henne sjekket, slik at hun kanskje kunne få noen medisiner eller behandling mot det hun led av. Så når vi er hos dyrlegen sier han, som jeg for så vidt visste, at hun var forstoppet. Men mens dyrlegen var ute og leste om behandling, fikk Hermine, kaninen, kramper og mistet balansen. Før dyrlegen kom inn igjen, lå allerede Hermine på siden og pustet nesten ikke. Når legen lyttet på henne hadde hun ikke puls, og øynene reagerte ikke på lys. Hun døde der i armene mine. Det har etter dette vært en tung dag. Jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre. Hele dagen har jeg sett etter henne. Det er vondt å ikke ha henne her blant oss lenger.

Til kvelds prøvde vi, mor, far og jeg, å lage det litt hyggelig. Dro derfor på butikken og kjøpte ost og kjeks. Det gikk egentlig ganske greit å ha det hyggelig da, men selvfølgelig brøt savnet gjennom til tider. Det preget alle tre.

Jeg legger skylden på meg selv for dette. At jeg ikke engang klarer å holde liv i kaninen min. Jeg har tatt deler av min straff for dette. 10 nye kutt, nå har jeg ikke kuttet meg på en uke eller så. Men nå måtte jeg ta min straff for dette. Jeg føler selv at jeg fortjener dette, det er ingen tvil om det. Jeg kjenner smerten jeg har påført megselv. Den er intens, kjenner hvert eneste sekund at det stikker. I tillegg til de fysiske smertene har jeg psykiske smerter som skjærer gjennom ryggen min. Det kjennes ut som en kniv som blir dratt nedover ryggen min.

“Fight fire with fireEnding is near
Fight fire with fire
Bursting with fear
We all shall die”
Tekst fra låta “fight fire with fire” av Vader, et band jeg akkurat har begynt å høre på. Jeg merker at det ofte er lettere å “stjele” fra andre for å beskrive følelser og tilstand.

enda en gang.

Jeg slipper bare ikke unna det. Når jeg sitter på jobb og skal registrere oppdragene mine kjenner jeg angsten bare krype opp langs ryggen min, bokstavelig talt. Kjenner at den bare fyller hele kroppen med en frykt jeg ikke har kjent maken til på måneder. Hårene i nakken reiser seg og jeg blir grepet av frykten. “Tenk om noen ser meg.” “Hva gjør jeg hvis det kommer noen her nå.” Jeg hører en lyd, det er døren som går opp. “Hjelp, jeg er lagt merke til.” “Det er noen andre i rommet her nå.” Jeg tør ikke snu meg for å se hvem det er, kanskje den forventer øyekontakt. Jeg kommer ikke til å klare det, jeg klarer knapt nok å puste. Jeg stirrer febrilsk inn i skjermen og later som om jeg er veldig opptatt med å skrive. Den som kom inn i rommet hilser, jeg hører det er “Gunnar”, jeg klarer så vidt å presse fram et lite hei tilbake. Før han rekker å si noe mer finner jeg raskt noe jeg kan skrive i rapporten om, og later samtidig som om jeg tenker meg nøye om før jeg skriver. Egentlig vet jeg godt hva som skal stå, men jeg må bare finne en eller annen måte å unngå samtale med “Gunnar”. Jeg klarer bare ikke i denne tilstanden å føre en samtale, det blir for mye for meg. “Gunnar” er heldigvis stille og prøver ikke å føre noen samtale. Det er stille på kontoret, for stille, “står det noen bak meg?” jeg må snu meg for å se etter. Det er ingen der.

Dagen fortsetter i samme modus. Endelig er kl 1500, da kan jeg gå. Jeg sier kjapt hadet til “Gunnar” og går ut for å møte far som skal hente meg. Han har med medisiner til meg. Det går et par timer hjemme før angsten og uroen gir seg. Det er deilig å kjenne at medisinene fungerer som de skal, bare så synd at det tar så innmari lang tid.

Tilbake til hverdagen, nesten.

Hadde jeg bare gått på skole nå, så hadde jeg vært tilbake til hverdagen. Det hadde vært utrolig behagelig. Men neida, på grunn av at jeg ble innlagt våres så må jeg ta opp igjen en modul. Men i dag var første øvelsen igjen da. Derfor er det nesten så hverdagen kom til bake i dag likevel. Det er så rart med det, når jeg sitter på øvelse er jeg i en helt annen verden. Jeg sliter ikke med tanker som forstyrrer, vil ikke skade megselv og jeg føler meg ikke deprimert. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, men det er hvertfall sånn.

Derfor har det vært en relativt bra kveld i kveld. Men nå er det jo tilbake til normalen. Men det er jo litt å leve på. Og om jeg ikke klarer det, så er det hvertfall godt å tenke på at jeg faktisk ikke har hatt det helt fælt i kveld da. Det er jo en opptur. Så skal ikke klage for mye.

Så hva spinner rundt i hodet mitt? Spørsmålet om hvordan jeg skal takle morgendagen er aktivt. Da skal jeg møte behandler overlege igjen. Gruer meg veldig. Jeg veit liksom ikke hva som skjer. Klarer liksom ikke å roe hodet helt. Medisinen gjør jo sitt, det roer ned tankevirksomheten en viss grad, men ikke helt. Jeg gruer meg også til det å gå på toget og inn i byen. Det er masse folk, det har jeg fått mer og mer frykten for den siste tiden. Det er ikke noe særlig å gå med folk rundt meg. Var på et kjøpesenter før helgen, kjøpte ny tlf, kjente at det ikke var rett og slett ubehagelig med mengden folk rundt meg. Kjente også sist jeg satt på toget, søndag tror jeg, at angsten kom. Klarte ikke å sitte stille, måtte flytte på meg slik at jeg ikke var i nærheten av det samme folkene hele tiden. Det var som om magen ville vrenge seg og kniver stakk meg i brystet. Kvalm og smerter i brystkassen. Rett og slett fysisk smerte, som følge av en psykisk reaksjon. Og jeg har blitt dårlig til å ta med meg truxalen i veska. Den roer tankene som spinner i hodet, og dermed tenker jeg ikke så mye på folkene rundt meg, men jeg skulle gjerne hatt beroligende, selv om det er så sjeldent at jeg får angstanfall. Men det kan jeg jo høre med behandler overlege i morgen. Tviler på at jeg får, men det er lov å håpe.

Men nå skal jeg prøve å legge meg, se om jeg får sove snart. Føler meg ikke trøtt, men jeg må legge meg, siden jeg må tidlig opp. Det pleier ikke å gå bra, om jeg ikke får sove med en gang, men får håpe jeg slipper mer skading for nå.

Tanker.

Tanker spinner i hodet mitt. Hvorfor gjorde jeg det? Når er neste gang? Hvem har egentlig kontroll over meg? Kommer jeg til å bli frisk? Har jeg lyst til å bli frisk? Det er bare noe av det som spinner i hodet mitt nå. Tanker rundt spørsmålene som stilles. Lange diskusjoner med megselv. Jeg klarer ikke fokusere på så veldig mye annet samtidig. Det går rett og slett ikke. Derfor klarer jeg heller ikke skrive mer nå, klarer ikke fokusere på det jeg vil.

Jeg lengter etter ...?

Jeg tenker mer og mer på det. “frihet” hva er det? Hvordan får jeg det? Hvordan mistet jeg det? Det jeg hvertfall veit er at jeg ikke har det. Jo, kanskje på den måten at jeg bor i et fritt land osv osv. Men ikke slik at jeg kan tenke hva jeg vil, gjøre hva jeg vil eller spise hva jeg vil. Tankene mine har overtatt alt, jeg klarer ikke tenke rett. Alt bare skråner utfor. Jeg klarer ikke styre min egen verden lenger. Det er noe i hodet mitt som jeg ikke føler jeg har kontroll over som styrer meg. Jeg lever i en surrealistisk verden. Jeg ser ikke rett. Alt bare vrir seg rundt meg. Jeg er fanget, fanget i mitt eget hode. Fanget i en verden bare jeg kjenner til. Fanget av tanker. Jeg har prøvd å se den verdenen alle lever i. Jeg har filmet meg skade meg selv. Og senere sett på filmen, der ser jeg en verden jeg ikke kjenner igjen. Jeg husker ikke den smerten som jeg uttrykker, jeg veit jeg får vondt som faen, men jeg visste ikke at det synes så godt på meg. Jeg husker smerten. Men jeg husker ikke det mellom kuttene, måten jeg ser ut til å samle opp styrke til å kutte, jeg husker det bare ikke. Det er som om jeg er i en transe som kun brytes av smerten, og som kommer tilbake når smerten roer seg litt.

Jeg tenker mer og mer på det. Døden, vil jeg møte den med glede eller frykt? Er den velkommen nå? Når er jeg klar for å møte den? Jeg tror jeg er klar, jeg føler ikke at jeg har noe å utrette mer her i denne verden. Kanskje jeg kommer tilbake som noen andre, noe annet, eller forsvinner bare livet? Er jeg klar? Ja, jeg er det. Kom, kom å ta meg med. Jeg orker ikke leve uten frihet, orker ikke leve i frykt for å såre de som står meg nærmest gang på gang, orker ikke ha det sånn det er nå. Jeg gir opp, kom å ta meg. Eller skal jeg komme til deg? Jeg kan hjelpe deg med å hente meg.

Nå sitter jeg i sofaen hjemme hos mor og far og lurer på hva jeg skal gjøre. Jeg har akkurat kommet hjem fra nattvakt og skal til frisøren senere i dag. Jeg skal også møte “Tone”. Men jeg har egentlig lyst til å gjøre det slutt. Hvertfall kuttet en åre, og kjent blodet renne ut. Vil kjenne den rusen jeg får av blod. Men jeg er redd for å bli oppdaget. Jeg vil ikke at noen skal se meg i en slik situasjon heller. Dette er noe som er mer privat enn sexlivet mitt. Selvskadingen og dødsønsket mitt er det mest private jeg har. Det deler jeg ikke med noen. Derfor er jeg også anonym her. Jeg kan godt fortelle om det, så lenge ingen vet hvem jeg er. Så les dette med respekt, jeg deler her av mitt innerste inne.

En lang dag.

Dagen i dag har vært en lang dag. Jeg dro litt over 8 for å rydde litt i flyttelasset mitt som står i leiligheten til mor. Der fikk jeg ryddet i alle søppelsekkene med forskjellige ting og sortert det. Nå gjenstår det bare pappeskene. Etter at jeg hadde ryddet i alt dette gikk turen tilbake, og deretter til bror og samboeren hans, for lasagne og monopolkveld. Jeg vant overlegent :P Det var for så vidt greit det, men det ble litt mye etter hvert. Men jeg kjørte ikke selv i dag, så jeg måtte vente på at far skulle komme å hente meg, og kl ble da halv 12 før vi fikk dratt. Jeg veit at det ikke er spesielt sent, men etter en så lang og slitsom dag så blir det lenge, og mange tanker.

Nå sitter jeg på stuen sammen med far og snakker tlf, det er som om vi ikke har noe å snakke om, bare tomprat alt sammen. Og Svup så ble samtalen om at jeg ble innlagt, dette vil jeg virkelig ikke snakke om. Når jeg ble innlagt og hvordan det var for de, og hvor sterk han er på dette med psyken og blablabla. Jeg kjenner jeg blir irritert.

Hodet mitt sprenger snart, kjenner alle disse tankene surrer rundt, klarer ikke feste de fast til noe spesifikt slik at jeg kan tenke tankene. Det er det som er problemet, jeg klarer ikke tenke tankene jeg hører. Klarer ikke få plassert dem.

Jeg vil kutte meg, kjenne den ene tanken/følelsen, da veit jeg at jeg klarer å ha fokus på noe hvertfall. Det hadde vært en utrolig lettelse. Noen av tankene jeg klarer å høre, men ikke tenke lyder noe som så: kutt … bra … smerte … nytelse … sammensatt … skjønne … belønning … Du skal kutte deg … du fortjener straff. GÅ NÅ!

Livets goder?

Opp tidlig i dag, sto opp halv sju. Jeg er ikke skapt for å stå opp så tidlig. Sovemedisinen hang igjen i kroppen, kjente at jeg var svimmel og ustø der jeg gikk for meg selv på kjøkkenet. Først ved en ni, halv ti tiden kjente jeg at ustøheten slapp taket. Og da hadde jeg vært på jobb siden halv åtte. Men utenom det gikk det ganske greit på jobb. Det eneste var at stemmer/tanker for rundt i hodet om at jeg skulle krasje bilen inn i et tre eller noe annet hardt, slik at jeg ble skadet. Jeg klarte, logisk nok siden jeg skriver nå, å la være og krasje. Ikke at det var enkelt, men jeg fikk det nå til på ett vis.

Etter jobb ble det IGJEN sosialisering med farmor, onkel, tante, mor og far. SLITSOMT! Jeg klarte så vidt å sitte der under middagen, men umiddelbart etterpå gikk jeg bort og satt meg i en stol. Det var eneste måten jeg kom meg unna de andre på. Jeg hadde nok med stemmer/tanker som surret rundt i hodet, om jeg ikke skulle sitte å høre på familien kakle. Der sovnet jeg heldigvis og våknet ikke før vi skulle dra :)

Resten av dagen har egentlig bare godt med til sosing. Spilt litt x-box og sett på tv med mor og far. Her jeg nå sitter/ligger i senga, surrer tanker om livets goder rundt i hodet på meg. Det som er så utrolig synd, er at jeg nesten ikke har noen av livets goder: livslyst, kjærlighet, glede, familie, håp, for å nevne noe.

Dette ble ikke noe positivt akkurat, men det er nok dessverre slik jeg har sett dagen i dag.

Enda en dag.

Nå, mot normalt, har jeg ikke lagt meg før jeg skriver. Men det har skjedd så mye i dag, så jeg trenger litt tid til å fordøye det. Dagen startet tidlig, skulle dra sammen med bror og samboeren hans for at han skulle klippe seg. Det er for så vidt greit å være med bror, men jeg synes at samboeren hans er litt mye. Det gjorde ikke saken verre at dette her var på et kjøpesenter. Jeg har vanskeligheter med det. Har vanskeligheter med folk, jeg får en mild angst. Synes alle ser på meg, snakker om meg og vil gjøre meg noe. Men jeg fikk kjøpt meg tre skjorter da. Ikke at jeg har råd til det, men måtte gjøre noe hyggelig.

Etter dette dro jeg hjem, hvor jeg har måtte holde meg rundt mor og far nesten hele dagen. Jeg veit det høres ikke mye ut, men det tar virkelig på. Kan liksom ikke bare være, de forventer noe av meg. Forventer at ting skal være bra. Men nå har jeg det ikke bra for tiden, og hver gang de snakker til meg er det et ork bare å svare. Jeg orker ikke dette. Orker ikke svare for meg, orker ikke at folk ser på meg, orker ikke at folk forventer noe av meg. Alt er bare slitsomt. Det gjør det heller ikke lettere at jeg veit jeg skal på jobb i morgen. Opp tidlig, halv sju som det aller seneste. Blir sliten bare av å tenke på det.

Jeg vil bare gråte, gråte masse, få ut alt det vonde. Men jeg klarer ikke, tør ikke. Jeg er redd for følelser, det tryggeste er å være likegyldig. Men jeg klarer ikke det heller, jeg er alltid redd, alltid lei meg, alltid nedfor. Klarer ikke konsentrere meg, veit egentlig ikke hva jeg selv tenker lenger. Stemmer og tanker surrer rundt i hodet mitt uten at jeg klarer å gjøre noe med det. Jeg vil bare ha roen, klare å tenke fritt, uten at jeg blir forstyrret av stemmer og andre tanker. Men hvordan skal jeg få til det? Tablettene fungerer ikke såpass at stemmene og de andre forstyrrende tankene forsvinner.  Jeg vil sove på ordentlig, ikke fordi medisinene mine gjør at jeg sovner, jeg vil sove fordi JEG sovner. Men nå skal jeg sikkert legge meg snart, far har allerede begynt å mase på meg. “Du skal vel ta medisinene dine snart? Det er vel på tide?” Jeg orker ikke høre på dette maset. Blir sliten av det. Som om det ikke er nok at stemmene i hodet (tankene som behandler overlege vil jeg skal kalle det) maser på meg. Jeg får vel gjøre som far sier, så slipper jeg å høre på dette maset mer. Da blir jeg hvertfall kvitt det maset. Det er bedre enn ingenting. “Skal du ikke ta kvelden snart da (navnet mitt)? Så du får sovet noen timer?” “Joda far, jeg skal bare skrive ferdig først.” “Bare det ikke tar to timer så.” Jeg blir irritert av dette. Kjenner bare at det bobler innvendig, klarer bare så vidt å holde det tilbake.

Vær hul, svelg smerten.

I dag var det opp tidlig på dagvakt. Det var tungt, sovnet ikke før 03:30 og måtte opp 06:30 for å rekke jobb. Gårsdagens uroligheter hjalp heller ikke akkurat på nattesøvnen. Så nå er jeg sliten, har tatt sovemedisin i dag, og håper jeg sovner raskt. Jeg har sittet og småduppet på stuen sammen med mor og far, så jeg håper og tror at jeg skal klare å sovne forholdsvis raskt.

Tidligere i dag hadde vi besøk av onkel, tante og farmor. Til min forferdelse spør onkel meg om hvordan det går, og når jeg sier (som alltid) at det går bra, blir han så altfor positiv. Etter hvert skjønner jeg at han veit at jeg er syk. Hvordan han har fått vite det veit jeg ikke, men det irriterer meg. Jeg vil ikke at hele slekta skal vite at jeg er syk, det er nok med de aller nærmeste. Dette kjenner jeg at jeg blir veldig irritert over, det skulle da gå an å ha et privatliv som andre ikke trenger å vite noe om. Jeg er ikke klar for at hele slekta skal vite dette jeg. Synes dette er skikkelig respektløst gjort av den som har gjort det. Det hjelper ikke akkurat på, nå blir jeg mistenkelig hver gang jeg snakker med noen nå. Dette stikker som en kniv i brystet på meg, det gjør rett og slett jævlig vondt (fysisk). Veit liksom ikke hva jeg skal gjøre med det, skal jeg konfrontere mor og far med det, jeg tror det er en av de som har slengt med kjeften igjen. Jeg får lyst til å kutte meg, for å såre de. Jeg veit at hvert eneste kutt jeg kutter sårer mor og far.

“Though you can give no more
Inspiring false security
I've got the reason to alter belief
Selfish paintings diamonds mutilate
You can't erase the way I'm unappreciated
But I can't sleep tonight
Embrace of the drink
Be hollow swallow the pain
Splitting the field
All the noise agitates”
Dette er første verset på første låta (Insomnia) på siste plata (Periphery) til Periphery (lang setning gitt). Men igjen en tekst fra de som beskriver godt hvordan jeg føler/tenker.

Jeg får vel bare gjøre som jeg alltid gjør, svelge noen kameler og late som ingenting. Da slipper jeg hvertfall konfrontasjoner og missnøye. Det er det absolut enkleste.

Tilbakeslag.

Nå er det også en stund siden jeg har skrevet, men nå er jeg så utrolig utenfor at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor prøver jeg alt jeg kjenner til, kutting, musikk og skriving. Det hjalp ingenting å kutte meg i dag. Prøvde gang på gang å tenke annerkjennende tanker når jeg hadde kuttet. Eller rettelse, prøvde å kutte meg gang på gang for å klare og kjenne annerkjenende tanker. Det hjalp ikke. Stoppet på 20 kutt i dag. Da er jeg oppe i 135 kutt, mor sier noe som sikkert er lurt, som jeg ikke klarer å gjøre; “Ikke tell kuttene!!!”. Jeg klarer ikke la være. I dag var ikke kuttingen fordi jeg tenkte tanker som sa at jeg måtte det. I dag var kuttingen et desperat forsøk på å føle meg bra. Eller jeg veit egentlig ikke. Jeg lå i sengen og fikk ikke roen, så dukker tankene opp. “kutting hjelper, jeg må kutte meg, det blir bra da, dette må jeg gjøre, finn barberbladet nå, bare 5, bare 5 til, bare 5 til, bare 5 til.” 

SMERTE.

Faen, jeg er svak. Klarer ikke stå i mot mine egne tanker engang. Jeg føler sjeldent noe som helst, utenom smerte, jeg er igjen blitt flat i stemningsleiet. Greit nok, ikke så langt nede som jeg var, men nå gir jeg egentlig bare faen i alt, ingenting er bra, men ingenting er helt jævlig heller. Alt er bare faen. “The uncertainty of my existence can be decided by choice of a path I must walk” som Periphery sier I sin “the walk”. Jeg selv synes det passer veldig godt for hvordan jeg føler det nå. Det er for så vidt mange andre tekster av Periphery som passer min situasjon godt, men jeg gjentar ikke alle her. Men jeg tror virkelig at det er det nye favoritt bandet mitt. Fantastisk vokalist har de også.

Men nå er det kanskje på tide å sove, klokken er straks 02:30 og jeg skal opp 06:30. Må prøve å få noen timer på øyet før jeg skal på jobb i morgen.

Skal bli flinkere til å oppdatere bloggen nå.