Her sitter jeg igjen.

Her sitter jeg igjen, tenker og tenker. Hvorfor skal jeg la være? Hva tjener jeg på å gjøre det? Hva tjener jeg på å IKKE gjøre det? Hvordan skal jeg klare å gjennomføre det? Vil jeg virkelig gjøre dette? Jeg har mange spørsmål men få svar. Det eneste jeg klarer å svare på nå er om jeg virkelig vil gjøre dette. Og det gjør jeg, jeg vil det. Jeg kan ikke veie så mye lenger. Må bare slutte å spise så mye. Jeg bare kjenner at jeg eser ut. Jeg vil se atraktiv ut. Jeg vil at hun skal legge merke til meg. Jeg skal møte henne i morgen. Håper kanskje hun “ser” meg da. Jeg tror ikke hun gjør det. Men det er lov å håpe.

Jeg klarte i dag å ta kontroll over tankene/impulsene. Jeg skulle egentlig kutte meg, men jeg klarte å si til meg selv at det ikke var verdt det. Jeg veier ikke noe mindre om jeg kutter meg. Venstre armen min er nesten dekket med arr, så trenger ikke fylle opp enda. Høyre armen fikk gjennomgå i går, så da får den en pause i dag. Hvordan jeg er overbevist om å ikke kutte meg skjønner jeg ikke. Men jeg er det. En merkelig følelse.

“Om eg går med håve høgt
går med håve lågt
går ingen med meg
Alle ser på kverandre og
elsker hverandre men
ingen ser meg”
Fra “Den andre er meg” av Kaizers Orchestra. Der synes jeg virkelig de klarer å beskrive den ensomheten jeg går rundt å kjenner på. Hva skal jeg gjøre for å bli sett? Jeg prøver og prøver, kanskje jeg prøver for hardt? Jeg blir hvertfall ikke sett sånn situasjonen er nå. Noen mener kanskje de ser meg, men de ser meg for dene personen utenfor denne hemmeligheten. Ingen som ser meg som den hemmeligheten jeg har. Stenger jeg folk ute, uten å vite om det? Som jeg snakket med behandler overlege om forrige time, jeg må tørre å bare være, og utøse av mitt hjerte. Jeg må lære meg å by på meg selv. Men hva er meg selv? Er meg selv det jeg ønsker å være? Det jeg ønsker andre skal synes jeg er? Eller den jeg ser meg selv som akkurat nå? Jeg vet rett og slett ikke hvem jeg selv er. Ikke enda hvertfall. Nå skal jeg til behandler overlege igjen i morgen, da skal jeg kanskje snakke mer om akkurat dette. Jeg vet ikke. Han spurte meg forrige time om jeg ville ta tak i problemet med selvskading, jeg klarte ikke si ja, jeg tørr ikke, ikke enda. Registrere hvor ofte, hvor dypt, hvor mange, hvilken situasjon før, hvilken situasjon etter. Det er skummelt å sette tall og ord på det.

Men i tillegg til å møte henne og dra til behandler overlege i morgen skal jeg på årets første øvelse med brass bandet jeg egentlig er med i. De jeg øvde med forrige uke var bare på gøy. Nå starter alvoret. Så nå skal det bli fart i sakene her. Håper jeg kan leve litt på de tre, forhåpentligvis positive, opplevelsene i morgen. Men det får vi se når den tid kommer.