Jeg lengter etter ...?

Jeg tenker mer og mer på det. “frihet” hva er det? Hvordan får jeg det? Hvordan mistet jeg det? Det jeg hvertfall veit er at jeg ikke har det. Jo, kanskje på den måten at jeg bor i et fritt land osv osv. Men ikke slik at jeg kan tenke hva jeg vil, gjøre hva jeg vil eller spise hva jeg vil. Tankene mine har overtatt alt, jeg klarer ikke tenke rett. Alt bare skråner utfor. Jeg klarer ikke styre min egen verden lenger. Det er noe i hodet mitt som jeg ikke føler jeg har kontroll over som styrer meg. Jeg lever i en surrealistisk verden. Jeg ser ikke rett. Alt bare vrir seg rundt meg. Jeg er fanget, fanget i mitt eget hode. Fanget i en verden bare jeg kjenner til. Fanget av tanker. Jeg har prøvd å se den verdenen alle lever i. Jeg har filmet meg skade meg selv. Og senere sett på filmen, der ser jeg en verden jeg ikke kjenner igjen. Jeg husker ikke den smerten som jeg uttrykker, jeg veit jeg får vondt som faen, men jeg visste ikke at det synes så godt på meg. Jeg husker smerten. Men jeg husker ikke det mellom kuttene, måten jeg ser ut til å samle opp styrke til å kutte, jeg husker det bare ikke. Det er som om jeg er i en transe som kun brytes av smerten, og som kommer tilbake når smerten roer seg litt.

Jeg tenker mer og mer på det. Døden, vil jeg møte den med glede eller frykt? Er den velkommen nå? Når er jeg klar for å møte den? Jeg tror jeg er klar, jeg føler ikke at jeg har noe å utrette mer her i denne verden. Kanskje jeg kommer tilbake som noen andre, noe annet, eller forsvinner bare livet? Er jeg klar? Ja, jeg er det. Kom, kom å ta meg med. Jeg orker ikke leve uten frihet, orker ikke leve i frykt for å såre de som står meg nærmest gang på gang, orker ikke ha det sånn det er nå. Jeg gir opp, kom å ta meg. Eller skal jeg komme til deg? Jeg kan hjelpe deg med å hente meg.

Nå sitter jeg i sofaen hjemme hos mor og far og lurer på hva jeg skal gjøre. Jeg har akkurat kommet hjem fra nattvakt og skal til frisøren senere i dag. Jeg skal også møte “Tone”. Men jeg har egentlig lyst til å gjøre det slutt. Hvertfall kuttet en åre, og kjent blodet renne ut. Vil kjenne den rusen jeg får av blod. Men jeg er redd for å bli oppdaget. Jeg vil ikke at noen skal se meg i en slik situasjon heller. Dette er noe som er mer privat enn sexlivet mitt. Selvskadingen og dødsønsket mitt er det mest private jeg har. Det deler jeg ikke med noen. Derfor er jeg også anonym her. Jeg kan godt fortelle om det, så lenge ingen vet hvem jeg er. Så les dette med respekt, jeg deler her av mitt innerste inne.