enda en gang.

Jeg slipper bare ikke unna det. Når jeg sitter på jobb og skal registrere oppdragene mine kjenner jeg angsten bare krype opp langs ryggen min, bokstavelig talt. Kjenner at den bare fyller hele kroppen med en frykt jeg ikke har kjent maken til på måneder. Hårene i nakken reiser seg og jeg blir grepet av frykten. “Tenk om noen ser meg.” “Hva gjør jeg hvis det kommer noen her nå.” Jeg hører en lyd, det er døren som går opp. “Hjelp, jeg er lagt merke til.” “Det er noen andre i rommet her nå.” Jeg tør ikke snu meg for å se hvem det er, kanskje den forventer øyekontakt. Jeg kommer ikke til å klare det, jeg klarer knapt nok å puste. Jeg stirrer febrilsk inn i skjermen og later som om jeg er veldig opptatt med å skrive. Den som kom inn i rommet hilser, jeg hører det er “Gunnar”, jeg klarer så vidt å presse fram et lite hei tilbake. Før han rekker å si noe mer finner jeg raskt noe jeg kan skrive i rapporten om, og later samtidig som om jeg tenker meg nøye om før jeg skriver. Egentlig vet jeg godt hva som skal stå, men jeg må bare finne en eller annen måte å unngå samtale med “Gunnar”. Jeg klarer bare ikke i denne tilstanden å føre en samtale, det blir for mye for meg. “Gunnar” er heldigvis stille og prøver ikke å føre noen samtale. Det er stille på kontoret, for stille, “står det noen bak meg?” jeg må snu meg for å se etter. Det er ingen der.

Dagen fortsetter i samme modus. Endelig er kl 1500, da kan jeg gå. Jeg sier kjapt hadet til “Gunnar” og går ut for å møte far som skal hente meg. Han har med medisiner til meg. Det går et par timer hjemme før angsten og uroen gir seg. Det er deilig å kjenne at medisinene fungerer som de skal, bare så synd at det tar så innmari lang tid.