Smerte

Dagvakt i dag. Lettere å kunne stenge stemmers påtrengende adferd ute. Etter å ha fått påpakk for det vi har skrevet tidligere om ikke å ta medisin, har vi fortsatt med medisinene. Dagen har ikke vært så grei etter jobb egentlig. Har omgått familien hele dagen, når vi hadde tenkt å gå til sengs skal far plutselig på butikken og kjøpe godt. Spør så oss om hva vi vil ha. Så det blir et press for å sitte oppe lenger. Siden vi har skuffet både mor og far så mye fra før, klarer vi ikke å si at vi vil legge oss enda.

Så hva skal man gjøre, sitte her å skrive? Det er hvertfall det vi velger å gjøre. Tankene i hodet er mange. Det er forvirrende. Klarer ikke klarne hodet lenger. Det er nesten vondt, nesten smertefullt å kjenne på. Fristende å kjenne på smertene fysisk i stedet. De mener det er det riktige å gjøre, jeg vil ikke svikte mor, far, “Tone” og “Lone”.

I det siste har vi merket mer og mer av muskelsammentrekninger og stølhet i nakken. Samme med skjelvinger på hender og fingre. Det er plagsomt, rett og slett smertefullt. Mye psykisk  og fysisk smerte for tiden. Ikke lett å beskrive, men jeg har hvertfall prøvd. Jeg gir ikke opp å beskrive, det skal jeg alltid klare, om ikke annet, så skal jeg klare det hvertfall.

Dilemma.

Vi har fått tilbakemelding på det forrige skrivet at det vi er på vei til å svikte venner og familie. At det å ta medisiner og være ærlig ovenfor behandler og familie må vi være. Vi klarer ikke helt den åpenheten til familien enda. Og vi har utrolig dårlig samvittighet ovenfor “Tone”, som virkelig prøver å hjelpe oss, men akkurat nå ikke står i stilling til å klare og gjøre noe. Derfor dilemma, venner og familie, eller stemmer? JEG vil ikke skuffe noen av de. De er alle viktige deler av livet mitt. Så jeg vet rett og slett ikke hvordan å forholde meg til dette.

Vi vet godt hvordan å klare dette. Dette klarer vi fint uten medisiner. Det er fint med arr, og er det sår som må til for å få arr, så blir det sånn. Men nå har jeg gått imot dem, og tatt medisinene mine, KUN fordi “Tone” ønsket det. Ingen annen grunn.”Tone” sier vi skylder venner og familie å gi 15o% på dette. Derfor gir vi det vi klarer, og nå klarer vi å gi 9o%, så det gir vi også. Klarer vi mer, gir vi mer. 

Lite å si.

I dag har vi lite å si, det har nesten ikke skjedd noenting. Vi sto opp sent, spiste og stakk på jobb. Natten har gått unna, ingenting ekstra enda. Men vi har tenkt litt, i dag skal vi møte kontaktpersonen i kommunehelsetjenesten. Hva skal vi gjøre der. Vi har ingenting å snakke om, han trenger ikke få vite noe. Hvorfor skal vi fortelle han noenting? Nå har jeg jo endelig innsett at vi er 4, ikke 1. Det er sånn det er, hvorfor gjøre noe med det? Veit ikke om vi skal fortelle det til noen da. Da vil de bare mene vi er gale. Vi er ikke gale. Vi er bra.

Spørsmålet som dukker opp for oss nå er om vi skal fortsette å ta medisinene. De bare bryter oss ned. De gir oss et falskt liv. Livet uten medisiner er det ekte livet. Hvorfor skal vi da brytes ned av kjemikalier som er satt sammen for å ødelegge den virkelige verden?! Det har vi ikke lyst til å være en del av. Vi vil bare være.

Det som er så bra da, er at vi 4 er så utrolig mye bedre enn det den ene. Kroppen ser ikke bra nok ut enda. Flere arr må til, mer blod må renne, mer smerte må kjennes. Det er ved smerte at man kjenner man lever. Det er ikke pent nok før underarmene er fylte med arr hvertfall. Kanskje enda flere steder på kroppen også. Kroppen ser bedre ut med arr, det er det som er fint. Tenk om vi hadde klart å fylle kroppen med arr. Tenk så pent det hadde vært da.

REDD

Nå er nattvakten snart over. Vi sitter å kjeder oss forran en pcskjerm. Jeg gruer meg til vi kommer hjem. Vet ikke hva de kommer til å si. Vi har det ikke bra nå. De tar mer og mer kontroll over oss. De lar det ikke være som det er. Jeg er redd oss. Jeg vil ha hjelp, men tør ikke trosse de. Tør ikke si ifra at jeg sliter med oss. Det eneste vi fokuserer på nå er hvordan neste kutt skal være: "Arteriekutt, ikke stoppe blødning, ikke synlig med lange ermer".

Hva skal jeg gjøre med oss??? Vi klarer ikke fokusere. Vi vil bort. Vi vdet ikke om det er fordi vi er trøtte, eller om det er fordi vi er sløve, men susete er det i hodet vårt nå.

Hvem skal hjelpe om vi ikke spør om hjelp? Hvem skal ta tak, om ikke vi gjør det? Hvordan skal vi overleve om vi ikke har kontroll?
De spørsmålene har vi ikke svar på!! Har du svarene, kom gjerne med dem...

Gruer meg.

Nå sitter jeg på nattvakt. Den andre i rekken av tre. Det er egentlig greit nok. Men det er vanskelig å konsentrere seg om arbeidet, når stemmene gjør sitt beste for å ødelegge. Hittil har jeg klart å ha kontroll, men jeg ser som en vanskelig oppgave å jobbe i sommer. vi får se hvordan det går.

I dag tidlig skjedde noe vi aldri trodde skulle skje. eller, de visste det, men ikke jeg. Greit nok, vi kutta meg. Men så sier de at jeg må kutte en arterie, ikke bare i kjøttet. Det var skremmende. Men jeg klarte ikke å si imot dem, så en arterie gikk, på venstre håndledd (oversiden). Blodet bokstaveligtalt sprutet. Vi fikk panikk og stoppet blødningen med engang. Det var feil. Det skulle blø masse. Det var jo grunnen til at vi kuttet arterien. Så nå maser de på at vi må gjøre det igjen ved første mulighet, og ikke stoppe blødningen denne gangen. Gruer meg.

Men nå må vi fortsette å jobbe. Kommer med flere oppdateringer senere.

ADVARSEL STERKE BILDER.

Jeg delte litt tanker som spinner i hodet mitt litt tidligere i dag. Tanker om hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det. Prøvde å sette litt ord på det. Det er ikke lett. Men blir lettere når jeg setter det opp i en “fast form”, da blir det greiere hvertfall.

Etter jeg hadde skrevet for to dager siden har det variert veldig på hvordan det har gått. Det har endt opp med 10 ferske kutt på høyre arm. Stemmene syntes det ble ikke fint nok om det bare skulle være noen få kutt på høyrearmen, så for å ta litt igjen ble det 10 nye kutt. Inkludert et det ikke blir arr av.

Etter dette leste jeg en blogg ( www.arikanne.com ), hvor hun har skrevet noe veldig bra, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, så i det kommende avsnittet kommer jeg til å sitere henne masse.

Bloggens overskrift er: Think Twice. Om Selvskading.
Publisert 22.juni. (alt i Boldkursiv er direkte sitat fra http://arikanne.com/2011/06/22/think-twice-om-selvskading/ )
Sår lager arr. Arr gror, men forsvinner ikke nødvendigvis.
Du blir “selvskaderen”. Friskmeldt eller ei. Han med arrene.
Din ensomhet vokser. Din rådløshet eskalerer. Hva gjør du når du føler at ingen forstår deg? Hva gjør du når du føler deg mislikt eller utstøtt? Hva gjør du når du ikke føler at du passer inn, at du ikke lenger hører til? Hva har du da, når alt virker tapt? Du har selvskadingen. Du har barberblader (…), det er der du finner din trøst. Det blir slik du uttrykker din smerte når du ikke finner ord som kan beskrive, erstatte eller lette de vonde følelsene du bærer inni deg. Du forblir taus mens selvskadingen din langsomt blir verre og verre.

Du skremmer deg selv. Du tøyer grensene og mister gradvis kontroll. Du føler deg splittet fordi du vet at det du holder på med er galskap, men likevel er du så forelsket, blendet, at du ikke ser andre løsninger. 

Etterhvert som tiden går vil du føle at du har mistet kontakt med ditt tidligere Selv. At han eller hun du var virker fremmed og fjern, fordi det virker som om Selvskading er det eneste du har eller er. Langsomt finner du en falsk identitet i Selvskadingen. Etterhvert som det ikke blir nok med det som tidligere var tilfredsstillende,  etterhvert som du ikke lenger greier å plastre dine egne står og stoppe ditt eget blod, kommer du til å treffe andre. Sykepleiere, leger, sosionomer. Vernepleiere, helsepersonell. Sykehus. Akutten.

Du skremmer deg selv. Foreldrene dine, familien din. De står rådville på utsiden og vet ikke hva godt de kan gjøre for å nå inn til deg.

De forstår ikke hvordan du har det, så de bruker det de har av egen logikk og lager seg forklaringer. De bestemmer seg for noe de kan forstå og holder fast ved at de VET.

De gjør ikke det. Du føler deg misforstått. 

Du lengter etter det perfekte kuttet. Du kan se deg for deg, flimre foran øynene dine mens du har kledd på deg maska og prøver å leke normal i en verden som virker surrealistisk og abstrakt. Du hungrer etter selvskadingen. Du hungrer etter det perfekte kuttet. Det sitrer i fingrene dine, du kan ikke få det ut av hodet før du har lagd det. Skapt det.

Da ned hit er dette tatt rett fra (http://arikanne.com/2011/06/22/think-twice-om-selvskading/ ), jeg har ikke tilføyd noe i teksten. Dette er en ren kopi. Men som sagt, så kjenner jeg meg veldig igjen i det hun har skrevet der, så det vil kunne forklare noe av det jeg prøver å uttrykke.

Som Karianne spør om også. Er det verdt det? Jeg er fersk i dyp selvskading med barberblad, men jeg kjenner jeg sliter med å ikke kutte en kveld. Under her kan du få se hvordan 75 kutt og arr ser ut fordelt på 2 armer. Jeg (les: stemmene) har enda ikke funnet det perfekte kuttet, så det søker jeg etter hver gang. Den

deilige følelsen, den tilfredstillelsen, den rusen, den SMERTEN!

Jeg prøver igjen.

Jeg prøver igjen å overleve.
Jeg prøver igjen å tilfredstille mine nære.
Jeg prøver igjen å være der for andre.
Jeg prøver igjen å være meg selv.
Jeg prøver igjen å holde løfter.
Jeg prøver igjen å holde masken.
Jeg prøver igjen å overleve.

Jeg gjør igjen skade på meg selv.
Jeg gjør igjen skam på mine nære.
Jeg gjør igjen svik for andre.
Jeg gjør igjen ting jeg ikke vil.
Jeg gjør igjen ting jeg ikke skal.
Jeg gjør igjen svake valg.
Jeg gjør igjen skade på meg selv.

Nå er det lenge siden nå.

(skrevet 22.06.11)

Jeg har nå ikke skrevet her siden 05.06.11, Det begynner å bli en stund siden det. Men nå er jeg i gang igjen. Så hva har skjedd siden sist? Sist jeg skrev hadde jeg akkurat kommet hjem fra legevakten. Nå har jeg fjernet de 5 stingene jeg hadde fått. Jeg har kommet meg ut fra avdelingen, er ute i det fri. Eller rettelse, jeg bor hos mor og far. Det er VANSKELIG. Nå har jeg fått kontakt med DPS og kommunehelsetjenesten. Jaja, sånn er nå det. 65 kutt fordelt på både høyre og venstre arm. Kun 13 av de (tror jeg) er på høyre arm. Resten er på venstre.

Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre framover. Jeg veit jeg skal jobbe og ha møte med kommunen, og sånne ting. Men jeg veit ikke hva å gjøre med tiden framover. Jeg veit ikke hva å gjøre med livet.

Håper på en måte at medisinene begynner å funke snart. Antipsykotikaen min (Zyprexa) fungerer sånn delvis. Hører hvertfall mindre stemmer enn hva jeg gjorde, rettelse stemmene er mindre intense enn det de var. Men antidepressivaen min (Cipralex) fungerer ikke, jeg merker hvertfall ingenting til det. Derfor har jeg fått tilleggs medisiner av den nye behadleren min, Wellburin heter de. De skal vistnok øke effekten av Cipralex. Så jeg håper virkelig det fungerer. Jeg er DRITT LEI dette livet jeg har nå. Som jeg har sagt mange ganger: “jeg orker ikke dette mer. Jeg vil ikke dø, men jeg vil heller ikke leve dette livet jeg lever nå heller!”

Et godt utgangspunkt.

Dagen i går var nettopp det, et godt utgangspunkt. Planer om å dra ut på en av øyene sammen med folk fra skoleklassen. Der skulle vi være fra ca halv to og ut dagen. Og det var vi. Bare så utrolig irriterende at før jeg kom ned dit, dro jeg hjemmom og fant fram barberblad og lagde 6 nye kutt. De mente at det var riktig med 6 kutt, for da har jeg 20stk på venstre arm. Det ene kuttet sluttet nesten ikke å blø, og hjemme hadde jeg jo heller ikke noe spes å tørke med, så det endte bare opp med å legge på den gamle bandasjen og tape den. Og den satt på fram til jeg kom tilbake til avdelingen.

Turen ute på øya var koselig i seg selv, grillet, pratet og spilte kubb. Det ble vanskeligere og vanskeligere å være med, først får jeg angstanfall mens jeg sitter sammen med alle andre. Deretter klikker omtrent stemmene i vinkel fordi jeg hadde spist altfor mye. Men jeg har da heller ikke med meg eventuell medisinen min, FAEN. Heldigvis var jeg på vei tilbake til avdelingen når det sto på som det verste. Når jeg kommer på avdelingen spiser jeg, setter meg på rommet og gjør stemmene halvveis fornøyd. Som da vil si 5 kutt på høyre armen. Jeg lærer jo aldri da, jeg sier ifra igjen. Denne gangen ender det med at jeg stikker på legevakten og får sydd 5 sting over 2 kutt, og stripset resten. Jeg må straffes i dag, jeg skriver jo dette, og tok imot hjelp i går. Jeg må bare finne tiden til det.

En dårlig dag, med en god avslutning.

I dag var en særs dårlig dag. Mye stemmer, og veldig nedstemt. Føler bare at jeg går i sirkel, rundt og rundt. Det føles helt jævlig. Kommer meg liksom aldri noen vei heller. Jeg var en tur i parken og tenkte jeg skulle slappe av, det endte opp med å spille spill på telefonen for å holde stemmene borte. Jeg var rett og slett for svak for å gå tilbake til avdelingen, og fortelle hvordan det var. Så jeg stakk ikke tilbake før jeg hadde sagt at jeg kom tilbake. Og da også latet jeg som om alt var bra. Var dog en tur til i parken og hørte på korsang, sammen med en annen pasient, og det gikk fint, for da var jeg med noen. Etter det burer jeg meg inne på rommet mitt og straffer megselv for at jeg hadde hatt det fint i parken. Jeg ble etter det stripset på armen, jeg er for ærlig. Jeg forteller kontaktpersonen min at jeg har skadet meg, det skal jeg ikke gjøre. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg sier det til de, det blir bare verre av det. At jeg aldri lærer.

Den gode avslutningen på dagen er så enkel som at jeg og en annen pasient var på en pub og så Portugal – Norge på storskjerm. Stemmene merket jeg nesten ikke, siden det var så veldig mange stemmer rundt fra før. De er hardt tilbake nå, og nekter meg å skrive mer. Orker ikke stå imot. God natt.

Et resultat av dagen i dag.

Et resultat av dagen i dag er fortvilelse. Jeg er utrolig fortvilet, lei meg, redd og bekymret. Jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre med dagene som går. Jeg gruer meg masse til å bli skrevet ut her i fra. Det er ikke noe jeg tror kommer til å gå veldig bra. Stemmene mine der i mot gleder som små barn på juleaften. Kan ikke gå raskt nok til jeg kommer hjem.

I dag ble jeg smertefult minnet på hvem som har kontrollen. En del av arrene på armen ble skåret opp igjen av en plastikkniv jeg hadde sneket med meg inn fra spisestuen. Det er ikke som det en gang var. Da var det en nytelse/lettelse å kutte meg. Nå der i mot er det kun smerte. Smerte som forteller meg i klartekst hvem som er sjef over kroppen min, det er hvertfall ikke meg. Det er nå helt klart. Det er tungt å prøve og jobbe imot stemmene hver dag, hver time, hvert minutt. Jeg orker nesten ikke mer. Jeg vurderer mer og mer om dette livet er verdt å leve. Jeg vil ikke mer. Jeg tror ikke at jeg har noe mer å tilkomme denne verden. Jeg vil egentlig bare legge meg ned å dø. Dette er ikke noe stemmene sier nå, dette tenker personen bak hemmeligheten også. Kanskje det er depresjonen som snakker, det skal jeg ikke nekte for. Men det som er sikkert er at det ikke bare er stemmene som sier dette lenger. Jeg ønsker dette jeg også. Bare slutte å leve. Vil ikke mer. Legge meg ned og dø. Det hadde vært deilig, sluppet alt sammen nå. HJELP MEG!!!

T, minus 4days.

4 dager igjen til planlagt utskrivelsesdato.
Nå er det 2dager siden jeg har skrevet noe. Og 3 dager siden jeg har publisert noe. Det er ikke like lett når jeg ikke har stabilt nettverk her inne, samt at jeg var tom for strøm og ikke har stikkontakter på rommet mitt.

Det er helt jævlig for tiden. Jeg hører stemmene klarere enn på lenge, og føler ikke virkningen av medisinene jeg får. SI’en går det også til helvete med. Har til og med startet å snike til meg engangskniver på spisestua, slik at jeg kan skade meg. Jeg gruer meg til å bli skrevet ut. Jeg er redd. Tror virkelig ikke at det kommer til å gå bra. Stemmene tar overhånd nå. Klarer ikke skrive omtrent. Jeg vil så gjerne forklare alt som skjer, og hvordan det føles, men det er helt umulig. Enkleste måten å si det på, er at det står tre-fire stykker rundt meg og roper til meg. Det gjør vondt. De bryter meg ned. Tankene på om det hele er verdt det summer rundt i hodet. “Er det verdt å leve et slikt liv?” Jeg vet ikke. Rett og slett. Håper på at dette skal bli bedre, men jeg ser ikke lyset i enden av tunellen nå, virkelig ikke.

Snu på 5-øringen.

Det var det det gjorde i dag. Jeg har hatt en ok dag i dag egentlig, igjen. Var med på en ergoterapigruppe på dagtid, lagde meg et belte og startet på en lomme til telefonen min. Det gikk overraskende bra. Målidene begynner jeg å fikse nå. Det er ikke lett, men jeg har nesten fått tilbake kontrollen på de. Jeg spiser så godt som alltid opp maten, og klarer til og med å forsyne meg to ganger til tider. Har til og med gått en 40minutters tur i dag.

Kvelden gikk for det meste til å se film, “Back to the future, part 2” sto på plakaten i dag. Veldig alright film. Det virket som om det skulle gå veldig bra. Det var fram til filmen var ferdig, og jeg satt å røyket for megselv. Da slo stemmene til, og det hardt. Det endte jo selvsagt med at jeg går på rommet mitt og dro av bandasjen. Deretter river jeg av skurvene på armen. For å gjøre vondt verre, kommer kontakten min inn mens jeg holder på. Dette likte ikke stemmene, og de roper høylytt til meg. Det kombinert med følelsen av å “bli tatt på fersken” gjør vondt. Men kontakten min holder roen, og tilbyr meg å bli med henne ut av rommet, få en tablett og en god samtale. Dette hjalp veldig.

Men likevel tross alle positive hendelser føles det forferdelig her jeg sitter/ligger nå. Jeg har ikke den gleden jeg  skulle hatt etter en såpass oppmuntrende dag. Jeg føler meg svart og tom innvendig. Mørke skyer som henger over meg, en grå tåke rundt meg. Hvor er det lyset i enden av tunellen alle snakker om.  Jeg ser det ikke. Jeg leter, men finner ikke veien fram. Går jeg tilbake, rett til siden eller vandrer jeg framover? Det vet jeg enda ikke. Jeg ser ikke hvordan jeg skal bli frisk.  Jeg bare ser det ikke. Hvordan skal jeg klare dette? Føler håpet svinner sammen med tiden. Klarer ikke her engang å ta av masken helt, den er på 23/7, nei,ikke 24/7.