Oppdatering.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Dette er av den enkle grunn at jeg har vært på nattvakter og ikke hatt tid til å skrive noe. Nå derimot kommer det en oppdatering. Jeg sitter nå hjemme etter endt nattvakt. Sliten og vil egentlig legge meg, men jeg veit godt at om jeg går for meg selv nå, kommer ikke det til å gå bra. Men jeg har vært flink den siste tiden, bare en gang på en uke, det går hvertfall framover.

Men det som er litt skummelt nå, er at jeg prøver å gjøre som behandler overlege har sagt til meg. ”Det er ikke noen andres stemmer, det er du som sier det til deg selv.” Og store deler av natten har jeg nå sagt til meg selv at jeg burde kutte meg selv slik at jeg treffer en arterie. Med andre ord, der jeg har kuttet tidligere.

I dag skal jeg til leiligheten, sammen med mor og far, skal rydde og vaske den ut. Det blir litt rart, men likevel litt godt. Der har det skjedd mye vondt, som jeg egentlig ikke vil være meg bekjent. Men det har også skjedd gode ting der, som jeg ikke vil glemme. Et kapittel i livet vil avsluttes i morgen når jeg leverer nøklene. Men i motsetning til bøker, vil det gå en stund før et nytt kapittel starter. Jeg vil ikke starte et nytt kapittel før enn jeg har fått meg ny leilighet, dvs september eller oktober. Det gleder jeg meg til, det skal bli deilig med en ny start.

Jeg har for så vidt snakket med en gutt som jeg kanskje skal møte, nesten en type date. Bare vet ikke helt når det skal bli enda, håper det blir snart. Han er veldig kjekk, og musikalsk også. Det er nesten for godt til å være sant.

Utenom dette har det ikke skjedd så mye i livet mitt i det siste. Vært på fisking enda en gang da, fortsatt ikke fått noen fisk da, hehe. Kanskje neste gang.

Jeg er smålig?

Er jeg smålig eller ikke, jeg tar meg selv i å sende en pm til en av de min x-kone var utro med. Hvor det står “Jeg må bare få sagt det. Takk skal du faen meg ha, jeg trodde du var en god venn, jeg stolte 110% på deg. Det merket jeg jo at jeg ikke kunne gjøre. Jeg bærer ikke nag, jeg er ikke sint, jeg bare er. Vil bare at du skal vite at jeg veit, jeg kommer aldri til å kunne stole 110%på noen igjen pga det du var med på å gjøre mot meg”. Jeg sender den ikke, jeg kommer til å angre. Men siden jeg ikke sender den føler jeg meg svak. Hvorfor skal det være sånn? Jeg angrer også på at jeg ikke sendte den, jeg kan jo fortsatt gjøre det. Men jeg har bestemt meg, jeg gjør det ikke.

Akkurat nå ønsker jeg å dø, jeg veit nøyaktig hvor jeg skal kutte for å gjennomføre det. Men jeg får dårlig samvittighet av å tenke det. Ovenfor “Tone” og “Lone” hadde det vært virkelig dårlig gjort å gjøre noe sånn nå, etter alt det de har gjort for meg. De fortjener bedre. Jeg vet det virker som om jeg skriver dette for å få sympati, det gjør jeg ikke. Jeg skriver dette kun for min egen del, jeg vil bare sette ord på alt jeg tenker. Det å legge det ut er kun for å ha et påskudd for å skrive.

Nå sitter jeg på toget og skal innom hybelen for å rydde litt. Eller egentlig var det bare en unnskyldning overfor far for å dra unna litt. Det skal bli deilig å komme seg litt bort igjen. Kanskje jeg skal kjøpe meg ny bukse til og med. Det er en god mulighet for at det kan bli en dag.

Behandling.

Nå har helga gått, og vel så det. Men fisk fikk jeg ikke, som den eneste av oss som dro. Hadde en på kroken, men det var nærmeste jeg kom. Omtrent sånn var det med tankene som surrer rundt i hodet også, de var nesten der, men ikke helt.

Jeg var jo hos behandler overlege i går. Og det jeg la fram i forrige innlegg ble ikke engang diskutert. Da bl jeg skuffet, men klarer liksom ikke å si noe på det heller. Men utenom det snakket vi en hel del om fenomenet “stemmer”. Hva er det, hvor kommer de fra og hva skal jeg gjøre med de.

Det vi kom fram til er at “stemmene” er egentlig bare mine egne tanker. Så når jeg hører “stemmene” si at jeg er null verdt og fortjener straff i form av kutting, da er det egentlig jeg som tenker og sier til meg selv at jeg er null verdt, og jeg fortjener å kutte meg selv. Det er en ekstremt vanskelig ting å innse/gjøre. Jeg synes selv at det høres sykt ut at jeg sier sånn til meg selv. Det er mye enklere å si at det er stemmer i hodet og ikke meg. Men jeg har lovt behandler overlege at jeg skal prøve så godt jeg kan å si det til megselv hver gang jeg får “befalinger” eller “tilsnakk”. Ikke er det enkelt, aldri har noen påstått det heller. Men jobbe med det skal jeg likevel.

Hvor kommer stemmene/tankene da egentlig fra? Siden det da er jeg som selv tenker dette, må det jo være ting jeg selv er overbevist om da. Men hvorfor? Jeg selv tenker at det kan ha med oppveksten min å gjøre, at jeg fra jeg startet på skolen til jeg gikk ut av ungdomsskolen har blitt mobbet nesten hver dag. Det synes jeg hvertfall selv at høres logisk ut. Men om det er det som gjør det eller ikke veit jeg ikke sikkert. Men det finner jeg nok ut av etter hvert.

Hva skal jeg gjøre med de tankene? Jeg veit ikke. Behandler overlege spurte meg om jeg ville bli kvitt disse tankene, jeg tenkte en stund før jeg svarte “jeg veit ikke”. Jeg veit ikke hva jeg går til om de blir borte. Det jeg har nå er på en rar måte veldig trygt. Selv om det er destruktivt det jeg har nå, så veit jeg hvertfall hva jeg har. Det veit jeg ikke om tankene forsvinner. Så jeg er ikke klar enda for det tror jeg. Det høres kanskje rart ut, men jeg er redd for hva som skjer om tankene blir borte. Heldigvis skjønner behandler overlege at jeg ikke kan gjøre noe med dette bare rett over natten, og at det er en prosess som jeg må gjennom. Det er som han sa, dette er noe som er så innøvd at jeg må i så fall lære meg på nytt det å ikke tenke slik. Det blir som når jeg spiller tuba, ser jeg en note på arket, så veit jeg hva jeg skal trykke uten å tenke. Det er det samme med tankene, når jeg tenker om megselv tenker jeg automatisk destruktivt.

Men dette er noe jeg kanskje skal gjøre noe med etter hvert. Til nå holder det med å overbevise megselv om at det er jeg som sier dette til megselv og ikke noen andre “stemmer”. Samtidig som jeg skal prøve å sette ned på papir de tankene jeg tenker, samt notere pro et contra som behandler overlege kalte det (for og imot). Det får holde for nå, så får jeg senere tenke på det med å evt jobbe med å bli kvitt tankene.

Oppgave fra legen.

Det jeg skriver under her er en oppgave jeg har fått av legen jeg går i behandling hos. Dette er skrevet så nøyaktig som jeg klarer. Det er hovedsakelig ting jeg har skrevet tidligere. Men ikke på samme måte. Kommenter gjerne, jeg setter pris på innspill.

Når du opplever en ubehagelig følelse, lag en beskrivelse av den situasjonen følelsen kom i.
Hvis følelsen kom i forbindelse med at du tenkte, drømte eller dagdrømte, skriv ned dette.
Skriv så ned den eller de tanker som var forbundet med følelsen.

Situasjon
Beskriv kort den faktiske hendelse eller situajson som førte til de ubehagelige følelsene.
Beskriv også for eksempel tanker, dagdrømmer eller minner som ledet til ubehagelige følelser.
1. Sitter på stua sammen med mor og far og ser på tv. Det begynner å klø på sårene/arrene. Da dukker stemmene opp med ordre om å kutte meg.
2. Ligger i sengen og skal sove. Hvor jeg tenker på hvordan jeg ser ut, både størrelse og utseende. Hvorpå stemmene begynner å kritisere meg for hvordan jeg ser ut. Og de sier jeg må straffes fordi jeg er feit, og at jeg ikke ser bra nok ut på armene (trenger flere arr).
3. Sitter på jobb, gjør ingenting, så får jeg et innfall (vet ikke om det er stemmer eller tanker) om at jeg må tappe blod.

Følelser
Beskriv dine ubehagelige følelser og forsøk å dele dem opp i angst, sinne, sårethet osv.
Beskriv også de kropslige former for ubehag du har hatt: for eksempel svimmelhet, hjertebank, press for brystet osv.
1. De følelsene som dukker opp når stemmene sier at jeg må kutte meg er psykisk press, på den måten at jeg føler jeg må gjøre det, eller så får jeg ikke ro fra stemmene. Jeg føler også oppgitthet, siden jeg egentlig ikke vil gjøre dette mot meg selv. Jeg blir også sint, på meg selv, at jeg ikke klarer å kontrollere megselv bedre. De fysiske tingene jeg kjenner er, hjertebank/nervøsitet er redd for å bli oppdaget, rastløshet slik at jeg ikke klarer å roe meg ned.
2. De følelsene som dukker opp når jeg ligger i sengen er skam, jeg skammer meg over hvordan jeg ser ut. Jeg blir også lei meg, fordi stemmene kritiserer hvordan jeg ser ut. Føler også psykisk press, samt sinne. Det fysiske jeg føler på er hjertebank, gruer meg til det jeg skal gjøre, et enormt røyksug og at jeg blir sulten.
3. Jeg blir redd, siden dette skjer mens jeg er på jobb og ikke klarer å kontrollere meg. Jeg føler også en lett angst, tørr ikke bevege meg, er redd for hva jeg kommer til å gjøre hvis jeg beveger på meg. Jeg blir også oppspilt, nesten som et adrenalinkick, siden jeg skal gjøre noe sånn på jobb og kan bli oppdaget. Det fysiske går mest i hjertebank (adrenalinkicket) og skjelvinger (at jeg er redd). Kjenner også at jeg begynnner å kaldsvette på ryggen, hvorfor vet jeg ikke.

Tanker

Skriv kortfattet ned de tanker som er knyttet til de følelser som du har angitt.
1. Tankene rund følelsene som dukker opp er hvordan skal jeg gjennomføre dette uten å bli oppdaget, og hvor mange kutt jeg skal kutte. Jeg tenker også at jeg er svak, siden jeg ikke klarer å stå i mot stemmene.
2. Tankene her går i at jeg må slanke meg, evt slutte å spise så mye. Jeg må anskaffe meg flere arr på armene, vise at jeg er flink. Jeg finner også ut om jeg skal ta meg en røyk før eller etter jeg har kuttet meg, evt både og.
3. Jeg tenker i dette tilfelle at jeg er “syk i hodet”, som finner på noe sånn. Jeg tenker om meg selv at jeg gjør meg til en tyv, siden jeg stjeler fra arbeidsplassen for å gjennomføre dette.

For og imot.
Stygge tanker.
1. Jeg er feit. For: jeg  har kulemage, jeg har dobbelthake, buksene er trange, jeg har “man boobs”, jeg veier for mye, lårene er store. Mot: jeg er mindre enn broren min, jeg var større før.
2. Jeg fortjener å ha kutt på armene. For: jeg er feit, jeg spiser mat, jeg skal merkes for livet. Mot: ?
3. Jeg skal ikke leve. For: jeg utgjør ingenting, jeg er i veien, det er den enkle løsningen. Mot: jeg har familie og venner som er glade i meg, jeg har ikke gjort alt jeg skal enda, jeg kan ikke svikte behandler.
Hvor mye tror jeg i % på de stygge tankene.
1. For: 90%. Mot: 10%.
2. For: 100%. Mot: 0%.
3. For: 30% Mot: 70%

Natt til lørdag

Jeg klarer det ikke lenger, jeg gav meg selv 5 kutt i går morges. Men jeg klarer ikke å lage de dype nok til at de spriker. Prøvde også å bytte barberblad slik at det jeg kuttet meg med var så skarpt som mulig, men det hjalp ikke. Mange vil vel si at det er en bra ting, men jeg selv får ikke roen fra stemmene om de ikke er dype nok. Dette gjør at jeg føler meg mislykket. Får ikke til å tilfredstille stemmene engang. Så hva skjer med meg videre da? Nå får jeg aldri roen. Dette ser mørkt ut.

Nå sitter jeg på nattvakt, og stemmene beordrer meg til å tappe meg for blod igjen. Jeg er for svak, finner en kanyle og en sprøyte på lageret og tapper meg selv for 20ml blod. Det er kanskje ikke så mye, men stemmene var fornøyde da. Men jeg kan ikke fortsette slik. Da må jeg i så fall kjøpe meg sprøyter og kanyler selv. Jeg vil ikke være tyv selv om jeg hører stemmer.

Helgen håper jeg blir rolig i hodet, jeg skal nemlig på fisketur sammen med broren min, samboeren hans og to andre kompiser. Blir borte fra fredag til mandag. Det er noe jeg ser virkelig fram til, komme litt bort fra miljøet som er rundt meg nå.

 “Don’t turn away, I pray you’ve heard the words I’ve spoken.
Dare to believe, over one last time, then I’ll let the darkness cover me.
Deny everything, slowly walk away to breathe again. On my own.
Carry me away, I need your strength to get me through this.
Dear to believe, over one last time, then I’ll let the darkness cover me.
Deny everything, slowly walk away, to breathe again. On my own.”

Teksten er fra Disturbed sin låt Darkness. Det er den låta jeg hører mest på når jeg føler meg utenfor resten av verden. Dette er mitt rop til verden. Hjelp meg! Jeg trenger at du hører meg. Denne låta beskriver generelt hvordan jeg føler det, når jeg føler meg utenfor.

I dag ringte “Tone” meg. Det var egentlig veldig hyggelig gjort av henne. Hun var ute og gikk, og ville snakke med meg (jøss!). Vi snakker litt om løst og fast, så spør henne meg om hvordan det egentlig går. Jeg svarer henne at det ikke går så bra, for å være helt ærlig så går det helt jævlig. Men at det er en positiv ting får jeg også fram. For nå i det siste har jeg hatt det dårlig og jævlig. Jeg har faktisk variasjon på hvordan det går. Det er det lenge siden jeg har følt på. Så det er tydelig at medisinene for deresjonen begynner å fungere. Men hva så? Hva er neste skritt? Det vet jeg enda ikke, jeg skal tilbake til legen som er min behandler på tirsdag om en uke, kanskje jeg får vite litt mer da.

Men selv om jeg har variasjon i stemningsleiet, så går det stritt for tiden. Jeg har fått beskjed på svareren fra kontakten min i kommunehelsetjenesten, men jeg orker ikke ta kontakt med han. Ser ikke vitsen i å ha en kontakt som ikke skjønner greia med meg og sykdommen min. Jeg blir bare sint og frustrert når jeg tenker på hvordan han er. Når han åpnet samtalen sist med “nå har du vel ikke hørt stemmer den siste uka”, da skjønner han ingenting. Jeg fortalte han på første møtet vi hadde, at det er noe jeg har nesten hele tiden, hver dag. Så enda en som har skuffet meg nå. Jeg blir ikke klok på dette, men jeg blir liksom bare mer deppa av det.

Jeg går med et sort hull. Det suger opp alt jeg har av gleder og energi. Jeg orker ikke stå opp, orker ikke gjøre noe som ikke er planlagt og heller ikke noe mer enn nødvendig. Alt positivt blir vridd om til negativt. Som for eksempel når mor sa “nå har du vært flink med kuttingen i det siste” da hører jeg “du har vært svak, klarer ikke kutte deg engang”. Dette samtidig som at det føles tomt inni meg. Det mangler noe. Jeg går og kjenner på det ofte. Det er ingenting som fyller det sorte hullet. Trangen til å fylle hullet er stor. Men jeg vet ikke hva jeg skal fylle det med.

Stillheten er øredøvende nå, tomheten overveldende, frykten klemmende, ensomheten kvalende.

STOPP

“Stopp, hold kjeft, gi faen, ikke skriv.” Det ropes det i hodet mitt nå. Dette skal jeg ikke gjøre, det er kanskje derfor jeg gjør det. Jeg har alltid vært trassig, kanskje det er det som stikker fram nå? Jeg veit ikke rett og slett.

Jeg føler en så stor skyld nå, jeg går mot stemmene gang på gang på gang. Jeg lar være å skade meg, jeg tar medisinene mine,  jeg går på jobb, jeg skriver, jeg spiser, jeg er ærlig. Jeg skal ikke være slik. Jeg skal bare stenge meg inne, skade meg når jeg spiser, egentlig kaste opp maten eller ikke spise i det heletatt. Men jeg går i mot dette, og jeg føler skyld. Gjør jeg dette bare for å trasse med stemmene, eller gjør jeg dette fordi noen innbiller meg at det er det fornuftige å gjøre. Jeg vil leve enkelt jeg. Og det enkleste er å gjøre som stemmene sier, ikke gjøre noe ut av det, bare følge ordre! Hvorfor klarer jeg ikke kaste opp, hvorfor klarer jeg ikke bare å la være å spise, det hadde vært så enkelt. STOPP.

Jeg føler meg gammel. Kanskje det høres rart ut, men caset er at jeg ikke har energi til noe. Jeg har ikke krefter til overs. Jeg vil bare bli liggende og dø. “STOPP. Du får ikke lov å formulere din lidelse og dine ønsker. Hold det for deg selv, ingen andre trenger å få vite dette!” Jeg vil dø, jeg vil ikke leve i dette helvete lenger. Jeg vil gi opp. Kanskje er dette et rop om hjelp, kanskje er dette bare rabbel.

Hvem skal ta seg av meg. Jeg klarer det ikke. Jeg har ikke overskuddet til å klare det lenger. Hvem skal hjelpe meg. Jeg roper, men ingen hører smerten, jeg roper uten lyd. Jeg tør ikke si ifra igjen. Jeg er redd for hva som kommer til å skje om jeg gjør det. Det hjelper uansett ikke å si noe til mor, hun skjønner ikke likevel. Hun tror det bare er å slutte med dette. Jeg klarer ikke stenge ute stemmene, dermed klarer jeg ikke slutte med noe.

FAEN, hva gjør jeg nå da. Kan ikke la dette være som det er. Jeg må gjøre en slutt på det. Jeg må gjøre en slutt på meg.

Jeg er redd. Redd for ikke å bli tatt seriøst. Redd for å bli stemplet. Redd for å bli misforstått. Redd meg selv.

Hva skal jeg gjøre. Det hjelper ikke å skrive dette til meg selv heller. Skal jeg søke hjelp hos noen profesjonelle. Skal jeg vise dette til dem. Blir jeg tatt seriøst da.

Jeg har mange spørsmål, og få svar. Det eneste svaret jeg vet er at jeg er redd.

Nattvakt

Nest siste natten nå. Det skal bli deilig med et par dager fri. Det er spesielt tungt for tiden, siden en pasient jeg er hos (jeg jobber i hjemmesykepleien), har akkurat mistet sønnen sin av kreft. Det gjør hele stemningen veldig dyster. Men det er likevel på en rar måte deilig å merke at man kan være til støtte for noen gjennom den tunge tiden. Selv om jeg ikke er der så lenge ad gangen, men noe er jeg der. Oppe i all den elendigheten de opplever, føler jeg at jeg kan bidra med noe, bare ved å være der. Merkelig følelse, lenge siden sist jeg har følt så mye som det jeg gjør der. Eller er det bare en lært følelse? Jeg føler vanligvis ingenting, utenom smerte, smerte føler jeg. Heldigvis egentlig, da vet jeg hvertfall at jeg lever.

I dag skjedde noe rart, en av de få personene jeg har gitt bloggadressen min til møtte jeg. “Malene” bor egentlig på andre siden av landet, men nå var hun hjemme for sommerferien og jobber. Det var egentlig helt tilfeldig, jeg kjørte en omveg på jobb, og syklende forran meg ser jeg henne. Men er usikker på om det faktisk er henne da, så jeg kjører forbi og snur et stykke opp i veien. Når jeg kjører ned igjen ser jeg godt at det er henne. Jeg stopper opp og vi slår av en prat. Hun var på vei hjem fra kveldsvakt på sykehuset. Vi snakker om løst og fast, en positiv opplevelse, i en ellers så dunkel hverdag.

Jeg må nesten få skrevet ned dette også. I dag tidlig klarte jeg ikke la være. Jeg husker ikke hvor mange dager siden det er jeg kuttet meg sist, men i dag tidlig sprakk jeg. 4 nye kutt, da er jeg oppe i 95. Jeg er besatt av det å skade megselv, stemmene lar det ikke være. Jeg prøver ofte å tenke ut nye måter å skade meg selv, uten at det synes. Hva med å tappe blod, foreslo stemmene. Hvordan spør jeg. Sprøytespiss, svarer de. Du har jo tilgang på det. Det hørtes ut som en god idé, men jeg vil ikke gjøre meg til tyv for å kunne skade meg. Vurderer også ting som å knekke fingrene, slik at jeg kan skylde på at jeg falt. Eller krasje med bil, slik at det var en ulykke, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Det er mange ting som frister, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Så da sitter jeg her da, prøver å få natten til å gå.

Hadde jeg bare…

Musikk igjen.

Musikk er en STOR del av livet vårt. I går hørte vi for første gang virkelig på “hurt” – Johnny Cash.
“I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real
the needle tears a hole
the old familiar sting
try to kill it all away
but I remember everything
what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt”

Det traff oss rett I levra. Det er som å lese livet våres.

Det er en stund siden vi har skrevet noe særlig nå. Men det har egentlig ikke vært noe spesielt å skrive. Det går i det samme, opp igjen og opp igjen. Sove til 15 – spise – se tv – dra på nattvakt – Sove. Det er det eneste som skjer egentlig.

Vi havnet dog i en vanskelig situasjon forrige natten, da hos en pasient som insisterte på at vi måtte brette opp ermene før vi kunne stelle mer. Det endte i at vi blottla alle sårene på armene våre. Tror ikke vi har følt oss så nakne noen gang. Det var en så ubehagelig følelse, at vi ville synke ned i jorden der og da.

Resurgam
http://youtu.be/E_uagg-N11g
http://youtu.be/g2tZxl8y0mM
Dette er et stykke som betyr veldig masse for meg. Med tittelen over alle titler “Resurgam” som kommer av det latinske ordet “Resurgo”, som betyr “to rise again, to appear again, to lift oneself”, som på personlig vis betyr “I Shall Rise Again/Jeg skal igjen oppstå”. Og det skal jeg jammen meg også. 1.13 ut i andre klippet kommer den delen av stykket jeg liker best. Der er dødstemaet komponisten har lagt inn. Og det temaet skal jeg tattovere inn på armen min, med tittelen over. Dette som et symbol, for meg selv, på at jeg aksepterer døden når den kommer. Men jeg skal igjen oppstå i et himmelrike. Jeg er ikke redd døden, men jeg trigger den heller ikke. Den kommer når den skal komme. Døden er en del av livet, sånn er det bare. Leve med det, eller frykte det. Jeg veit hva jeg går for.

One of those days

I dag er en av de dagene, hvor alt går til helvete. Når vi var ferdige på nattvakt og hadde kommet oss hjem igjen, fant vi plutselig ut at vi skulle runde opp antall kutt på armene, å gå med 81 kutt ble feil. Så 4 nye kutt ble laget. 85, det høres så ryddig ut. Og med roen i kroppen, som kommer etter kutting, gikk de greit å sovne. Når vi våknet i dag var vi så utrolig slitne, og hadde selvfølgelig lovt far å bli med og hente broren vår. Egentlig orket vi ikke, men far blir så skuffet om vi sier nei. Så dermed, på med masken, og kjøre på. Når vi endelig ble ferdig med den kjøringen, skulle vi spise middag hjemme, men da ringer heldigvis/uheldigvis den andre broren vår oss, og lurer på om vi vil holde han med selskap på jobb. Det som var bra med det, var jo at vi da slapp å være sosiale med far, mor, farmor, bror og kjæreste til bror. Det negative med det, var at vi ikke kunne gå på rommet og gjemme oss fra omverdenen. Slik som vi har hatt lyst til i hele dag.

Når vi endelig kom for oss selv igjen ble det med kutting. Jeg har ikke vært bra nok for de i dag, så derfor mer kutting. De mener jeg skulle blitt hjemme hele dagen, og vært for meg selv, ikke sosial, slik jeg har vært. Vi påførte meg 5 nye kutt i kveld, 90 :D Det høres så flott ut. Gleder oss egentlig til #100…

Nå har kvelds og nattmedisinene begynt å virke, det er 30min siden jeg skrev det over om kutt #100. Nå ser jeg mer det at det er helt jævlig. Jeg har så sinnsykt vondt på armen, men det er ikke det verste. Det verste nå er å kjenne på hvor jævlig det er å skuffe “Tone” og “Lone” gang på gang. Jeg klarer ikke å la være. Skuffelsen er stor, jeg kan ikke engang love de å ta vare på meg selv, det beste jeg kan si er at “jeg skal prøve så godt jeg kan”. Det er ikke bra nok. UNNSKYLD. Dere fortjener bedre av meg enn som så, så mye som dere har gjort for meg. Så klarer ikke jeg å gi dere et løfte engang. Men dere skal vite at jeg virkelig prøver, jeg gjør det. “Tone” og “Lone”; dere er gull verdt, tusen takk!

Musikk i livet vårt nå.

For å holde koken i livet, så MÅ vi ha innput av musikk i løpet av en dag. Nå har vi fått hekta på to sanger av Emilie Autumn. De sangene ligger det linker til nede på siden. Grunnen til at det er disse sangene som går oppigjen og oppigjen er tenksten. Den treffer oss så utrolig hardt langt inne i hjerterota som det går an. Vi kobler opp tekstene til sykdommene jeg lever med. De er kanskje ikke ment for sånne som oss, men likevel treffer det godt. Har også tatt med deler av tekstene, som egentlig taler for seg selv:

Dead is the new alive http://www.youtube.com/watch?v=Jm3Niyb9_7c

You play the game
You'll never win

So take me now or take me never
I won't wait
You're already late
So say goodbye or say forever
Choose your fate
How else can we survive?
Dead is the new alive

What is a day without a blessed night?
And what is peace without a blessed fight?
(…)
A quick taste of the poison, a quick twist of the knife
When the obsession with death
The obsession with death becomes a way of life

For min del her, blir det at man må velge sin egen skjebne. Døden er en del av livet, og det er bare noe vi må klare å leve med. Og ja, “the obsession with death becomes a way of life”, det stemmer VELDIG. Nei, vi har ikke nå et ønske om å dø. Men vi er opphengt I døden, og det er en måte vi lever på.

The art of Suicide http://www.youtube.com/watch?v=Nt1oCIojvWk

Under the arches of moonlight and sky
Suddenly easy to contemplate why
Why
Why live a life
That's painted with pity and sadness and strife
Why dream a dreamThat's tainted with trouble and less than it seems

Her er det mer den depressive tankegangen som styrer, hvorfor leve et liv som føles som et helvete? Hva er egentlig vitsen da?