One of those days

I dag er en av de dagene, hvor alt går til helvete. Når vi var ferdige på nattvakt og hadde kommet oss hjem igjen, fant vi plutselig ut at vi skulle runde opp antall kutt på armene, å gå med 81 kutt ble feil. Så 4 nye kutt ble laget. 85, det høres så ryddig ut. Og med roen i kroppen, som kommer etter kutting, gikk de greit å sovne. Når vi våknet i dag var vi så utrolig slitne, og hadde selvfølgelig lovt far å bli med og hente broren vår. Egentlig orket vi ikke, men far blir så skuffet om vi sier nei. Så dermed, på med masken, og kjøre på. Når vi endelig ble ferdig med den kjøringen, skulle vi spise middag hjemme, men da ringer heldigvis/uheldigvis den andre broren vår oss, og lurer på om vi vil holde han med selskap på jobb. Det som var bra med det, var jo at vi da slapp å være sosiale med far, mor, farmor, bror og kjæreste til bror. Det negative med det, var at vi ikke kunne gå på rommet og gjemme oss fra omverdenen. Slik som vi har hatt lyst til i hele dag.

Når vi endelig kom for oss selv igjen ble det med kutting. Jeg har ikke vært bra nok for de i dag, så derfor mer kutting. De mener jeg skulle blitt hjemme hele dagen, og vært for meg selv, ikke sosial, slik jeg har vært. Vi påførte meg 5 nye kutt i kveld, 90 :D Det høres så flott ut. Gleder oss egentlig til #100…

Nå har kvelds og nattmedisinene begynt å virke, det er 30min siden jeg skrev det over om kutt #100. Nå ser jeg mer det at det er helt jævlig. Jeg har så sinnsykt vondt på armen, men det er ikke det verste. Det verste nå er å kjenne på hvor jævlig det er å skuffe “Tone” og “Lone” gang på gang. Jeg klarer ikke å la være. Skuffelsen er stor, jeg kan ikke engang love de å ta vare på meg selv, det beste jeg kan si er at “jeg skal prøve så godt jeg kan”. Det er ikke bra nok. UNNSKYLD. Dere fortjener bedre av meg enn som så, så mye som dere har gjort for meg. Så klarer ikke jeg å gi dere et løfte engang. Men dere skal vite at jeg virkelig prøver, jeg gjør det. “Tone” og “Lone”; dere er gull verdt, tusen takk!