I dag ringte “Tone” meg. Det var egentlig veldig hyggelig gjort av henne. Hun var ute og gikk, og ville snakke med meg (jøss!). Vi snakker litt om løst og fast, så spør henne meg om hvordan det egentlig går. Jeg svarer henne at det ikke går så bra, for å være helt ærlig så går det helt jævlig. Men at det er en positiv ting får jeg også fram. For nå i det siste har jeg hatt det dårlig og jævlig. Jeg har faktisk variasjon på hvordan det går. Det er det lenge siden jeg har følt på. Så det er tydelig at medisinene for deresjonen begynner å fungere. Men hva så? Hva er neste skritt? Det vet jeg enda ikke, jeg skal tilbake til legen som er min behandler på tirsdag om en uke, kanskje jeg får vite litt mer da.

Men selv om jeg har variasjon i stemningsleiet, så går det stritt for tiden. Jeg har fått beskjed på svareren fra kontakten min i kommunehelsetjenesten, men jeg orker ikke ta kontakt med han. Ser ikke vitsen i å ha en kontakt som ikke skjønner greia med meg og sykdommen min. Jeg blir bare sint og frustrert når jeg tenker på hvordan han er. Når han åpnet samtalen sist med “nå har du vel ikke hørt stemmer den siste uka”, da skjønner han ingenting. Jeg fortalte han på første møtet vi hadde, at det er noe jeg har nesten hele tiden, hver dag. Så enda en som har skuffet meg nå. Jeg blir ikke klok på dette, men jeg blir liksom bare mer deppa av det.

Jeg går med et sort hull. Det suger opp alt jeg har av gleder og energi. Jeg orker ikke stå opp, orker ikke gjøre noe som ikke er planlagt og heller ikke noe mer enn nødvendig. Alt positivt blir vridd om til negativt. Som for eksempel når mor sa “nå har du vært flink med kuttingen i det siste” da hører jeg “du har vært svak, klarer ikke kutte deg engang”. Dette samtidig som at det føles tomt inni meg. Det mangler noe. Jeg går og kjenner på det ofte. Det er ingenting som fyller det sorte hullet. Trangen til å fylle hullet er stor. Men jeg vet ikke hva jeg skal fylle det med.

Stillheten er øredøvende nå, tomheten overveldende, frykten klemmende, ensomheten kvalende.