Ingenting = bra?

 I dag har vært av de bedre dagene. Jeg har nesten ikke hørt stemmer, og sinnsleiet har ikke vært helt på bånn heller. Greit nok, det ble litt pilling i sårene tidligere i dag, men det var ikke mye. Dagen har egentlig gått ganske raskt. Var på styrketreningsgreie med fysioterapeuten også i dag. Det var godt for kroppen, få brukt den litt. Tror ikke det er så mye mer å skrive etter dagen i dag. Skal prøve å sove uten sovemedisin i natt da, se hvordan det går. God natt, og sov godt.

Ananas i bladhylla.

Sånn føler jeg det for tiden. Jeg føler meg rett og slett feilplassert, ikke i mitt rette miljø. Det er ikke her jeg skal være. Jeg hører ikke hjemme her. Jeg skulle heller vært i frukt og grønt avdelingen, det er der jeg hører hjemme, der hvor alt er rolig, fargefullt og behagelig. Ikke i bladhyllen, med mas, snakk og støy.

I dag fikk jeg igjen et stemmeanfall, det vil da si så ille sterke stemmer at jeg ikke klarer å la være og høre på de. Det ble til at jeg rispet opp knokene mine igjen, føler det som et skritt tilbake. Men jeg har heldigvis gått 2 skritt frem først da. Så alt i alt er jeg hvertfall på +1, det er ikke dårlig bare det. Fikk fint besøk i dag også da, fikk besøk at “Tone”, vi stakk på en café. Det var veldig koselig. Fikk snakket en del da også. “Tone” er nok en av de snilleste personene jeg vet om. Sammen med “Lone” da selvfølgelig.

Mens jeg hadde stemmeanfallet i dag merket jeg virkelig hvor redd jeg egentlig er. Jeg er utrolig redd megselv, jeg føler ikke at jeg har kontroll over megselv lenger. Stemmene mine har tatt over den kontrollen som jeg trodde jeg hadde.

Jeg er redd, veldig redd.

En lang lørdag.

I dag har vært en lang dag. Ingenting om skjer her inne på lørdager. Har kommet meg ut 2turer da. men lite ellers.

Jeg røyker mye her. Altfor mye, nesten 20 om dagen. Det er ikke så mye annet å gjøre her da. Røyke, se på tv og spise. Det er det dagen går i. Jeg kjeder meg veldig. Skulle ønske jeg var frisk, vært ute blant folk, vært sosial. Det savner jeg veldig. Bare det å kunne stikke på en café og ta en kaffe sammen med kjennsfolk, det hadde vært deilig. Jeg vil hjem. Vil ikke være her. Men jeg er ikke frisk nok til det enda, dessverre. Så hva gjør man da? Blir man inne her? Skriver man seg ut selv? Er jo her på frivillig grunnlag. Men jeg kan nesten ikke gjøre det heller. Har jo lovt “Lone” og “Tone” at jeg skal ta imot den hjelpen jeg får. Gruer meg allerede til i morgen. Enda en lang dag.

Jeg er lei. Lei dette livet, denne måten å leve på. Jeg vil egentlig bare legge meg ned og dø. Likevel har jeg ikke lyst til å dø heller. Vil ikke si jeg er redd døden, men jeg er bare ikke klar for den enda. Det er som det blir sagt, “å leve er bare en langsom måte å dø på”. Det merker jeg godt nå, hva som menes med det. Akkurat nå, kjennes det bare ut som om jeg venter på at døden skal komme å ta meg med til sin verden. Er livet verdt å leve? Kan jeg bidra med noe? Vil noen merke om jeg dør? Ville noen savnet meg? Det er et enkelt svar på de spørsmålene: “Nei”. 

Stemmer.

I dag har jeg ikke vært så sliten som det jeg var i går. Men har gått nesten hele dagen med å være svimmel og skjelven. Utrolig slitsomt. Dagene her inne blir utrolig lange. Det skjer så lite, og jeg har ikke kontakt med omverdenen utenom gjennom telefonen. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men det er så utroli deilig å gå ut. Jeg får nå lov til å være ute en halvtime per vakt, uten følge. Ja faktisk, jeg får lov. Det var først i går jeg fikk lov til det. Så i dag var jeg på butikken og kjøpte mer røyk. Var ikke mer enn 15-20minutter. Men likevel utrolig deilig.

Spisingen har jeg vært flink/slem med i dag. Kommer an på hvem som ser. Jeg har spist mye hvertfall. Det straffet seg jo for litt siden. Da tok jeg av bandasjen og pillet av skurvene fra sårene på armen. Det begynte å blø, den deilige følelsen av blodet som renner kom tilbake. Stemmene har fortsatt kontroll på meg. Og det viste de nå ved at jeg gjorde dette. Klarer ikke stå imot. Jeg føler meg svak, veldig svak. På to forskjellige måter samtidig. Både fordi jeg tar imot hjelp, og fordi stemmene har en så utrolig kontroll over meg.

“Hvorfor i alle dager tror du at du lever? Det er fordi jeg lar deg leve!” “Hvem tror du egentlig at du er? Bruke resursene her på deg. Du fortjener ikke det!” “Du fortjener ikke å leve! Du fortjener ikke å ta imot hjelp! Du er ingenting! Ingen merker om du dør! Ingen er glad i deg, det er kun fordi de synes synd på deg at de snakker med deg!” “Du vet at med engang du kommer ut herfra venter det barberblader på deg hjemme! Da dør du!” “Ikke tro du er noen!” “Hvem som helst kan ta din plass.” “Du er kun en marionette i mitt spill som du kaller ditt liv.” “Bare gi opp, ingen vil ha deg her likevel.” “DØ!!!!!!!!!!!!” Dette er direkte sitater fra stemmene i hodet mitt nå.

Jeg orker snart ikke mer, jeg blir så utrolig sliten av disse stemmene. Vil bare legge meg ned og forsvinne.

En uke det har skjedd mye.

I skrivende stund er det nøyaktig en uke siden jeg satt på legevakta og ventet på å bli tatt inn for å snakke med lege. Jeg kom meg dit i følge med “Lone” og “Tone”, som er tidligere skrevet om i bloggen.

Den siste uka har det skjedd mye. Jeg har blitt innlagt psykiatrisk, hvor tilgang på alt jeg måtte kunne finne på å skade meg med er inndratt. Får ikke engang ha mine egne skolisser. Det vil da si at det nå er over en uke siden sist jeg kuttet meg, men derimot ikke mer enn 24timer siden jeg rispet opp knokene mine, på h.hånd, mot veggen. Blod havnet det også på veggen. Smertene av det, er ikke like intense som ved å kutte meg, men derimot mer langvarige.

Dagen i dag har egentlig vært en slitsom dag, sovet bort store deler av den. Men det som har vært har vært greit. Hadde til og med besøk av “Tone” i dag. Det var veldig hyggelig, men jeg sendte henne hjem ganske raskt, orket ikke å ha besøk lenger. Heldigvis virker det som om hu skjønte det.

Men heldigvis har ikke stemmene vært så aktive i dag, men jeg merker at de sniker seg innpå nå. Håper bare jeg klarer å sovne før de virkelig trår til, slik at jeg kan sove de bort. Men jeg visste jo godt at de kom til å komme kraftig i kveld. Jeg har trossalt spist mye mer enn jeg ar fått lov til, jeg har jo til og med spist litt dessert i dag.

Men nå sitter jeg og halvsovner mens jeg skriver, så jeg kommer tilbake til flere oppdateringer etter hvert.

En liten pause fra hverdagen

Her sitter jeg nå, innlagt psykiatrisk. Hvordan dette har seg kommer jeg tilbake til i senere innlegg, da jeg ikke har muligheten til å sitte alene å skrive for øyeblikket.


Dette er JÆVLIG, men sånn har det blitt... Som sagt, det kommer mer, når jeg får min egen pc.

Og jeg som trodde jeg var heldig

Jeg har i dag nesten ikke gjort noe. Jeg kom meg ut og har kjørt litt bil for å flytte på saker og ting. Det gikk for så vidt fint det. Ingen problemer. Det gikk faktisk ganske bra i hele dag fram til jeg mistet stemmene i hodet mitt. De forsvant sånn helt plutselig. Jeg hadde ikke angst, jeg var ikke deprimert, jeg var ingenting, bare sulten. Så som følge av det overspiser jeg, jeg spiste 3 rundstykker. Og tenkte at det går sikkert fint det. En time etter at jeg er ferdig med å spise kommer stemmene tilbake. De har fått med seg at jeg har spist. Jeg gjør som de sier, jeg tørr ikke gå imot dem. Det var tross alt jeg som gjorde noe jeg ikke hadde lov til. “3 rundstykker straffes med 4 dype kutt” maner stemmene om og om igjen. Jeg gjør meg istand på badet og kutter. Når jeg er ferdig gjør jeg som alltid, setter meg på stuen og ser på tv. Kikker på sårene, de er ikke dype og sprikende nok. Jeg må utvide dem. Og det gjør jeg. Hva skjer etterpå, hva skjer i morgen, hva skjer neste uke? Det må taes som det kommer. Jeg vet ikke hva som skjer, og jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å ta det. Men det kommer som det kommer. Jeg klarer ikke tenke framover. Det eneste som er nå, er nå. Klarer ikke, orker ikke, makter ikke. Vil bare forsvinne fra overflaten. Borte, for alltid.

17.mai er vi så glad i ?

Jeg våkner av den forferdelige ringeklokken 0800. Til å være musiker på 17.mai er det sent. Men når jeg sovnet 0700, er det alt for tidlig. Men jeg vet jeg må våkne såpass tidlig på en dag som dette, om jeg skal klare å gå fra leiligheten min kl 1100. Etter jeg har våknet men før jeg står opp begynner allerede depresjonen og angsten å melde sin ankomst. De pleier hvertfall å vente til jeg har kommet meg ut av dusjen da, men ikke i dag. I dag skal jeg være rund masse folk, se bra ut og se glad ut. Det er jo tross alt 17. mai. Kan jo ikke gå rundt og ikke smile i dag. Jeg prøvde det i fjor, folk så stygt på meg og spurte om det var noe spesielt som hadde skjedd. Da var det ikke så ille som nå, jeg bare smilte ikke. I år er det helt jævlig. Jeg orker ikke de spørsmålene, orker ikke at folk skal se på meg. Ikke at det er til å unngå når man spiller to konserter foran 900tilskuere på den ene og 250tilskuere på den andre. Da blir man sett. Men jeg kan heldigvis “gjemme meg” bak instrumentet.

Når jeg endelig kommer meg ut av sengen i har klokken allerede blitt 0945. Det er for så vidt greit det, men hadde egentlig regnet med å komme meg ut av sengen 0930, slik at jeg hadde 1.5timer på å dusje, stryke klærne mine og ordne meg generelt. Det har jeg ikke nå, jeg merker jeg blir stresset. Det hjelper ikke veldig på tempoet akkurat. Jeg kommer meg endelig inn i dusjen. Men klarer ikke komme meg ut av dusjen igjen. Jeg får ikke lov, ikke før jeg har barbert meg fra skuldrene og ned, alt hår skal bort. Det tar så sinnsykt lang tid. Når jeg er ferdig i dusjen er klokken blitt 1040. Men fortsatt har jeg ikke tørket meg, fikset håret stryket klærne eller pusset skoene. Jeg tar i gang med strykingen, men orker ikke gjøre noe. Prøver å fikse håret i stedet da, blir bare kvalm av å se meg i speilet. Må sette meg ned. Jeg merker jeg blir forsinket i dag. Så jeg driter i å stryke klærne mine, men jeg må ordne håret hvertfall før jeg stikker ut. Før jeg rekker å gå ut blir klokka 1120, bare 10minutter til jeg skulle ha vært der jeg skal møte de andre, det tar 20minutter å gå.

Når jeg først har kommet meg ut i føles det faktisk ikke så ille, det virker som om dette kan bli en dag som ikke blir så ille som først forventet. Yeah right, særlig at jeg skal få lov til det. Med engang jeg har kommet meg til det nærmeste torget hvor det er mye folk stivner jeg.  Jeg blir stående stiv som en pinne og bare stirre ut i løse luften. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg er bare glad jeg har på meg solbriller, kjenner øynene blir våtere og våtere. Det gjør vondt, jeg strides så utrolig mot meg selv. Jeg vet godt at jeg bare må komme meg gjennom folkemengden, jeg er sent nok ute fraførav. Likevel klarer jeg ikke å bevege på meg. Heldigvis dulter plutselig en fyr borti meg, så jeg mister balansen framover og må sette fram det ene benet. Det ble triggeren. Jeg begynner å gå inn mot helvete, også kalt folkemengden i Oslos gater. Jeg går raskt, veldig raskt. Klarer ikke være i nærheten av noen over lengre tid, det får jeg nok av senere i dag. Når jeg endelig kommer fram er jeg bare kvarteret forsinket heldigvis.

Det går overraskende greit å spille konsertene. Problemet er at folk absolutt skal snakke til meg mellom og etter konsertene. Folk jeg både kjenner og ikke kjenner. Masse folk som kommer bort å skal takke for konserten og blablabla… Ja jeg er fullstendig klar over at de bare prøver å være hyggelige, men for meg der og da er det helt jævlig. Jeg klarer likevel å holde masken til jeg kommer hjem. Da er jeg så utslitt etter bare underkant av 5 timer. Når jeg kommer inn setter jeg meg ned i stolen for å slappe av, jeg våkner brått og ser at det har gått en halvtime, og merker at det hadde vært deilig med søvn, så legger meg nedpå senga og sover da i nesten 5timer. Det er mer enn dobbelt så lenge som det jeg pleier å sove iløpet av en natt. Så jeg er fornøyd med det.

Resten av kvelden er som en kveld pleier å være, mas fra stemmene og angst.

Hvorfor kan jeg ikke bare holde kjeft?

I dag igjen måtte jeg på skolen. Om jeg ikke møter opp resten av undervisningen, så stryker jeg i modulen min. Men det er ikke lett å overtale meg selv til å gå fra rommet mitt. Jeg står opp i god tid, mest fordi jeg ikke får sove om natten. Men det er det å ta skrittet ut av døren som er det vanskelige med alt. Jeg startet å reise meg fra stolen 0750, slik at jeg kunne være tidlig ute, til “Lone” som jeg skulle møte på trikkestoppet. Klokken bli 0800, blir 0810 da skulle jeg møtt henne på trikkestoppet, og klokken bli 0817. Da ringer telefonen, det er mor. Hun lurer på om jeg er på vei til skolen enda. Hun ringer meg ALDRI om morgenen, hvis ikke jeg har bedt henne om det. Det hadde jeg ikke i dag. Jeg sier til henne at jeg er på vei, men er egentlig fortsatt i leiligheten min. Hun avslører meg, jeg tenkte ikke over bakgrunnsstyøet fra tv’n. Hun nekter å legge på før jeg har gått ut. Hvorfor ringte hun i dag?

Jeg kommer meg hvertfall ut, og rekker trikken så jeg rekker skolen. På skolen får jeg et merkelig innfall, jeg blir sittende å se på selvskadingsbilder. Det er for så vidt ikke noe nytt at jeg ser på det, men hvorfor i alle dager skal jeg se på det på skolen? Eller rettere sagt da, jeg er inne på forskjellige blogger om selvskading, hvor det også er bilder. Det er noe jeg vanligvis gjør alene. Og selvfølgelig får jeg spørsmålet fra ei i klassa, da faktisk “Lone” denne gangen også. Hvorfor ser du på sånn? Fnyser det bare av, med at det er en sær interesse jeg har. Dessverre tror ikke “Lone” på meg. Det hele ender med at jeg viser henne sårene mine på armen. Jeg angrer i det sekundet jeg gjør det. Mens vi er i forelesningen spør hun meg om jeg vil være med på café etter skolen. Jeg takker ja.

Når vi er på cafeen snakker vi lenge om hvordan jeg egentlig har det. Jeg sitter på gråten hele tiden. På en rar måte føler jeg det godt at hun bryr seg. Men samtidig roper stemmene høyere og høyere. Jeg veit jeg kommer til å angre i ettertid på å ha snakket om det.

Utpå kvelden skal jeg møte en annen venninne, “Tone”. Vi møtes på en bar i byen og tar oss et par pils. Dette lover godt. Dessverre er “Tone” ei venninne jeg ikke klarer å lyve til. Og hun spør meg om hvordan det går. Jeg prøver å si at “jeg overlever dagene, jeg som alle andre”. Ikke hun heller tror på meg. Fungerer ikke masken jeg går med lenger? Jeg ender opp med å forklare dette for henne også. Hun gir seg ikke like lett som “Lone” gjorde, “Lone” ga seg hvertfall med snakk. “Tone” klarer ikke å bare gi seg med det. Hun insisterer på at jeg må søke hjelp. Jeg blir redd når hun begynner å snakke om innleggelse. Jeg veit ikke om jeg er klar for det. Stemmene roper høyere enn på lenge. Jeg blir reddere og reddere. Hvor skal dette ende?

Jeg sitter nå hjemme og angsten er sterk. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har til nå klart å la være å kutte meg. Vet ikke om det holder hele natten. Jeg rives for øyeblikket mellom forskjellige avgjørelser. Skal jeg la menneskets fornuft styre meg, og ringe psykiatrisk legevakt for eventuell innleggelse? Eller skal jeg gjøre som stemmene sier, ikke ta kontakt, siden jeg ikke er verdt å bry de som jobber der med mitt patetiske og uverdige liv?
Jeg er skamfull, for å tenke at jeg i det heletatt inbiller meg at jeg fortjener å motta hjelp. Men mest av alt, jeg er REDD!

Ingenting skjer på en søndag???

På søndager skjer det lite i den fysiske verden. Jeg sov lenge, har sittet i stolen min hele dagen. Gjort nesten ingenting. Sett på tv og loka rundt på nettet. Sånn kan gjerne alle rundt meg se søndagen min. Men derimot for min egendel har jeg jobbet hardt i hele dag. Jeg har ikke klart å bestemme meg i det heletatt. Og det jobber jeg fortsatt med.

Det går hundre tanker i hodet mitt til en hver tid, for ikke å si tusen. Jeg klarer ikke å skille de fra hverandre. Klarer ikke å konsentrere meg. Jeg blir så utrolig sliten av det. Ikke bare nok at det er tusen tanker i hodet. Men det er omtrent tohundre forskjellige diskusjoner til enhver tid også. Leve vs ikke leve. Spise vs ikke spise. Skrive vs ikke skrive. Sitte vs ligge. Lyst vs mørkt osv osv… Det er utrolig slitsomt. Jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre. Klarer ikke å bare ikke tenke på noe, eller for så vidt så er det greit å tenke på ting, men jeg klarer ikke slutte å diskutere om alt mulig unødvendig dritt!

Som et eksempel da, så har jeg sittet siden jeg våknet å vært utrolig sulten. Som følge av det, har det vært diskutert fram og tilbake, hvorfor å spise, og hvorfor ikke å spise. Konsekvensene av å spise og konsekvensene av å ikke spise. 

Jeg veit rett og slett ikke hvor lenge jeg orker dette mer jeg. Det er helt jævlig. Så hva skal jeg gjøre da? Jeg kan ikke gi opp heller! Jeg er den eneste her i verden som ikke har gitt meg opp. Derfor kan jeg ikke svikte megselv heller.

Besøk av mor og far

Innlegget er skrevet for en stund siden, og er tatt direkte fra min andre blog.


I natt, før jeg gikk til sengs, tok stemmene overhånd igjen. Jeg spiste jo potetgull i går. Og siden jeg ikke klarer å kaste opp maten, fikk de meg til å kutte meg igjen. Det har seg slik at hver gang jeg har spist noe, så må jeg enten kvitte meg med det, eller straffes.


Men denne lørdagen startet egentlig ganske bra, sånn etter at jeg våknet igjen. Jeg dro til frisøren. Det føles alltid godt, spesielt når hun vasker håret mitt, det er til å sovne av. Det er en opptur i en ellers så vanskelig hverdag. Etter dette fikk jeg besøk av mor og far, og som om ikke det er ille nok når far er på besøk. Når begge er på besøk er det enda verre. Og selvfølgelig skulle vi absolutt innom Mc Donalds. Prøvde å si at jeg bare skulle ha en liten pommes frittes, neida? Måtte selvfølgelig ha en stor meny med noe bullshit. Og som om ikke det var nok. Fikk ikke lov til å dra hjem med engang, måtte innom Ikea også! De dro heldigvis hjem etter det da.


Etter det har jeg bare sittet hjemme. Gjemt meg under dyna og prøvd å motstå stemmene. Jeg veit egentlig innerst inne at jeg ikke trenger å høre på dem, men jeg klarer ikke la være. Stemmene er veldig forstyrrende, ?gjør det slutt?, ?du fortjener ikke å leve?, ?du spiste, det har du ikke lov til? osv. osv.


Så etter å ha diskutert mye med stemmene mine, kom vi fram til et kompromiss. Om jeg kutter meg tre dype kutt, så går det greit. Så det er gjort da. I dag var ikke kuttingen en deilig følelse som det pleier å være. Det var bare smertefullt. Siden jeg ikke har noe annet en barberblader fra høvel, som er bøyde, så måtte jeg kutte mange ganger i hvert sår for å få de dype nok. Stemmene ble etter langt om lenge fornøyde.


Nå bare sitter jeg her og ser på tv, og gruer meg til resten av natten. Stemmene lar meg ikke skrive ned disse tingene, dette er ting jeg ikke får lov til å dele. Men jeg må, har lovt meg selv at jeg skal dokumentere hver dag. Meg selv må jeg høre på, selv om stemmene mine nekter meg. Det er det siste jeg har igjen av kontroll. Gruer meg til maset videre i natt, de lar meg virkelig ikke sove.

Kvelden er det verste

Innlegget er skrevet for en stund siden, og tatt direkte fra min andre blog.


I kveld har det vært et helvete. Jeg har brukt nesten all min energi på bare å være. Angsten sitter dypt i meg. Jeg vil bare legge meg ned og ikke være. Jeg klarte heller ikke i dag å holde meg unna noe å spiseLJeg spiste igjen potetgull. I morgen blir vanskelig, da skal jeg møte faren min, han vil alltid på en kafé eller lignende. Og hver gang tilbyr han meg mat, og hver gang jeg prøver å si nei, blir det et helvete. Han tror jeg har problemer med spising, selv om jeg prøver å fortelle han at jeg ikke har det. Det er stor forskjell på problemer og ikke ville spise. Jeg må bare bli tynnere, dette er enkleste måten.


Hva skal man gjøre da? Stemmene mine ber meg om å slutte alt. Jeg vil ikke slutte alt, jeg vil bare ikke være meg. Alle andre tror at det jeg har/er, er så bra. Det er ikke det! Jeg vil bare slippe dette. Skulle ønske jeg bare kunne flykte fra livet jeg har nå, og starte på nytt. En annen plass, et annet liv, en annen situasjon. Starte på scratch igjen. Det hadde vært så utrolig behagelig, bare det å komme meg til et annet sted hvor ingen vet hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem noen er, jeg vet ikke hvem jeg er. Bare forme livet på nytt. Slippe unna alt som er, menneskene her. Stemmene her. MEG her.

Skolen i dag

Innlegget er skrevet for en stund siden, og tatt direkte fra min andre blog.


Nå sitter jeg her på skolen. Det er faen ikke lett ass. Må late som om jeg er fornøyd og det er interessant. Sannheten er at jeg ikke klarer å følge med. Og fornøyd, det er jeg ikke noen gang. Det skal mye mer til. Har ikke opplevd følelsen av å være fornøyd på mange måneder. Vil egentlig bare løpe ut å gjemme meg. Det er skummelt å være her, jeg vet ikke hvorfor, men stemmene mine forteller meg at jeg burde ha gjemt meg for lenge siden. Klumpen som sitter i mellomgulvet klarer jeg ikke bli kvitt. Hva skal jeg gjøre med det? Det er ingenting å gjøre.


Eneste grunnen for at jeg sitter her, er for ikke å bli avslørt. Familie og venner vet at jeg har hatt det vanskelig tidligere. Men jeg har klart å innbille dem at alt har blitt bedre. Psykologen min har jeg sagt opp. De andre tror fortsatt at jeg er der fast. Om jeg rømmer herfra, om jeg lar stemmene bestemme, blir jeg avslørt. Ønsket om ikke å bli avslørt klarer fortsatt å styre over stemmene. Hvor lenge det varer vet jeg ikke. Om jeg rømmer så stryker jeg på skolen, det vil jeg ikke. Jeg skal faen meg ikke droppe ut av studiene. Dette skal jeg få til likevel.


Jeg slapp heldigvis unna å spise til lunchen i dag da. Måtte skrive noe oppgave opplegg med en gruppe. Slapp billig unna der, ingen som tenkte over det :D Det eneste jeg vil nå er å dra hjem for å gjemme meg under dynen. FAEN ta alt.

I natt var det gjort igjen.

Innlegget er skrevet for en stund siden, og tatt direkte fra min andre blog.

Da var det gjort igjen. Føles godt og som et helvete samtidig. Jeg får ikke til å kaste opp maten jeg spiser. Da må jeg straffes. Jeg fortjener det da. Fant da ut at det var mulig å ta ut bladene i barberhøvelen min. Noe som gjorde alt lettere enn med kniven. Brukte litt tid på å finne en teknikk som gjorde det hele effektivt. Men når jeg fant teknikken gikk det hele mye lettere. Følelsen av å se blodet renne er godt, lar liksom alle følelser forsvinne sammen med blodet. Dessverre kommer de følelsene like raskt tilbake. Sove får jeg heller ikke til. Endte bare opp med 2timer søvn i natt. Jaja, kom meg nå faktisk på skolen i dag da. Får se hvordan det går.

Hva gjør man når man ikke vet?

Innlegget er skrevet for noen dager siden og er tatt direkte ut fra min andre blog.


Den siste tiden har jeg gjort mye rart uten å tenke. Jeg har heller bare latt handlingene tale for seg selv. Det er kanskje ikke det lureste jeg har gjort, men sånn er det bare. I går tok jeg et dårlig valg igjen. Jeg kuttet meg opp på armen. Jeg klarer ikke motstå stemmene i hodet mitt. De er så sterke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg svikter alt jeg prøver å bli en del av. Dette er ikke noe jeg vil, men jeg klarer ikke fokusere på det jeg egentlig burde fokusere på.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette her, men jeg har det bare for meg at det er bra å gjøre det.

Det verste for tiden, er egentlig ikke at jeg har kuttet meg selv. Det er at jeg føler meg så utrolig dårlig fordi jeg spiser så mye! Og det gjør det ikke noe bedre, at jeg ikke får til å kaste opp heller. Jeg prøver og prøver. Men jeg klarer fysisk rett og slett ikke å kaste opp. Og det gjør det bare enda verre. Skulle virkelig ønske at jeg får det til. Men heldigvis spiser jeg ikke så ofte da, selv om det kan bli mye når jeg først spiser. I går spiste jeg to porsoner med sodd, og nudler. I dag har jeg spist nesten en hel pose med potetgull. Men det er mye lettere å ikke spise, så lenge jeg har røyken og snusen min. Det er veldig mye lettere da.

Jeg tror det var det jeg hadde for denne gangen.