Jeg våkner av den forferdelige ringeklokken 0800. Til å være musiker på 17.mai er det sent. Men når jeg sovnet 0700, er det alt for tidlig. Men jeg vet jeg må våkne såpass tidlig på en dag som dette, om jeg skal klare å gå fra leiligheten min kl 1100. Etter jeg har våknet men før jeg står opp begynner allerede depresjonen og angsten å melde sin ankomst. De pleier hvertfall å vente til jeg har kommet meg ut av dusjen da, men ikke i dag. I dag skal jeg være rund masse folk, se bra ut og se glad ut. Det er jo tross alt 17. mai. Kan jo ikke gå rundt og ikke smile i dag. Jeg prøvde det i fjor, folk så stygt på meg og spurte om det var noe spesielt som hadde skjedd. Da var det ikke så ille som nå, jeg bare smilte ikke. I år er det helt jævlig. Jeg orker ikke de spørsmålene, orker ikke at folk skal se på meg. Ikke at det er til å unngå når man spiller to konserter foran 900tilskuere på den ene og 250tilskuere på den andre. Da blir man sett. Men jeg kan heldigvis “gjemme meg” bak instrumentet.
Når jeg endelig kommer meg ut av sengen i har klokken allerede blitt 0945. Det er for så vidt greit det, men hadde egentlig regnet med å komme meg ut av sengen 0930, slik at jeg hadde 1.5timer på å dusje, stryke klærne mine og ordne meg generelt. Det har jeg ikke nå, jeg merker jeg blir stresset. Det hjelper ikke veldig på tempoet akkurat. Jeg kommer meg endelig inn i dusjen. Men klarer ikke komme meg ut av dusjen igjen. Jeg får ikke lov, ikke før jeg har barbert meg fra skuldrene og ned, alt hår skal bort. Det tar så sinnsykt lang tid. Når jeg er ferdig i dusjen er klokken blitt 1040. Men fortsatt har jeg ikke tørket meg, fikset håret stryket klærne eller pusset skoene. Jeg tar i gang med strykingen, men orker ikke gjøre noe. Prøver å fikse håret i stedet da, blir bare kvalm av å se meg i speilet. Må sette meg ned. Jeg merker jeg blir forsinket i dag. Så jeg driter i å stryke klærne mine, men jeg må ordne håret hvertfall før jeg stikker ut. Før jeg rekker å gå ut blir klokka 1120, bare 10minutter til jeg skulle ha vært der jeg skal møte de andre, det tar 20minutter å gå.
Når jeg først har kommet meg ut i føles det faktisk ikke så ille, det virker som om dette kan bli en dag som ikke blir så ille som først forventet. Yeah right, særlig at jeg skal få lov til det. Med engang jeg har kommet meg til det nærmeste torget hvor det er mye folk stivner jeg. Jeg blir stående stiv som en pinne og bare stirre ut i løse luften. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg er bare glad jeg har på meg solbriller, kjenner øynene blir våtere og våtere. Det gjør vondt, jeg strides så utrolig mot meg selv. Jeg vet godt at jeg bare må komme meg gjennom folkemengden, jeg er sent nok ute fraførav. Likevel klarer jeg ikke å bevege på meg. Heldigvis dulter plutselig en fyr borti meg, så jeg mister balansen framover og må sette fram det ene benet. Det ble triggeren. Jeg begynner å gå inn mot helvete, også kalt folkemengden i Oslos gater. Jeg går raskt, veldig raskt. Klarer ikke være i nærheten av noen over lengre tid, det får jeg nok av senere i dag. Når jeg endelig kommer fram er jeg bare kvarteret forsinket heldigvis.
Det går overraskende greit å spille konsertene. Problemet er at folk absolutt skal snakke til meg mellom og etter konsertene. Folk jeg både kjenner og ikke kjenner. Masse folk som kommer bort å skal takke for konserten og blablabla… Ja jeg er fullstendig klar over at de bare prøver å være hyggelige, men for meg der og da er det helt jævlig. Jeg klarer likevel å holde masken til jeg kommer hjem. Da er jeg så utslitt etter bare underkant av 5 timer. Når jeg kommer inn setter jeg meg ned i stolen for å slappe av, jeg våkner brått og ser at det har gått en halvtime, og merker at det hadde vært deilig med søvn, så legger meg nedpå senga og sover da i nesten 5timer. Det er mer enn dobbelt så lenge som det jeg pleier å sove iløpet av en natt. Så jeg er fornøyd med det.
Resten av kvelden er som en kveld pleier å være, mas fra stemmene og angst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar