Og jeg som trodde jeg var heldig

Jeg har i dag nesten ikke gjort noe. Jeg kom meg ut og har kjørt litt bil for å flytte på saker og ting. Det gikk for så vidt fint det. Ingen problemer. Det gikk faktisk ganske bra i hele dag fram til jeg mistet stemmene i hodet mitt. De forsvant sånn helt plutselig. Jeg hadde ikke angst, jeg var ikke deprimert, jeg var ingenting, bare sulten. Så som følge av det overspiser jeg, jeg spiste 3 rundstykker. Og tenkte at det går sikkert fint det. En time etter at jeg er ferdig med å spise kommer stemmene tilbake. De har fått med seg at jeg har spist. Jeg gjør som de sier, jeg tørr ikke gå imot dem. Det var tross alt jeg som gjorde noe jeg ikke hadde lov til. “3 rundstykker straffes med 4 dype kutt” maner stemmene om og om igjen. Jeg gjør meg istand på badet og kutter. Når jeg er ferdig gjør jeg som alltid, setter meg på stuen og ser på tv. Kikker på sårene, de er ikke dype og sprikende nok. Jeg må utvide dem. Og det gjør jeg. Hva skjer etterpå, hva skjer i morgen, hva skjer neste uke? Det må taes som det kommer. Jeg vet ikke hva som skjer, og jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å ta det. Men det kommer som det kommer. Jeg klarer ikke tenke framover. Det eneste som er nå, er nå. Klarer ikke, orker ikke, makter ikke. Vil bare forsvinne fra overflaten. Borte, for alltid.