Skolen i dag

Innlegget er skrevet for en stund siden, og tatt direkte fra min andre blog.


Nå sitter jeg her på skolen. Det er faen ikke lett ass. Må late som om jeg er fornøyd og det er interessant. Sannheten er at jeg ikke klarer å følge med. Og fornøyd, det er jeg ikke noen gang. Det skal mye mer til. Har ikke opplevd følelsen av å være fornøyd på mange måneder. Vil egentlig bare løpe ut å gjemme meg. Det er skummelt å være her, jeg vet ikke hvorfor, men stemmene mine forteller meg at jeg burde ha gjemt meg for lenge siden. Klumpen som sitter i mellomgulvet klarer jeg ikke bli kvitt. Hva skal jeg gjøre med det? Det er ingenting å gjøre.


Eneste grunnen for at jeg sitter her, er for ikke å bli avslørt. Familie og venner vet at jeg har hatt det vanskelig tidligere. Men jeg har klart å innbille dem at alt har blitt bedre. Psykologen min har jeg sagt opp. De andre tror fortsatt at jeg er der fast. Om jeg rømmer herfra, om jeg lar stemmene bestemme, blir jeg avslørt. Ønsket om ikke å bli avslørt klarer fortsatt å styre over stemmene. Hvor lenge det varer vet jeg ikke. Om jeg rømmer så stryker jeg på skolen, det vil jeg ikke. Jeg skal faen meg ikke droppe ut av studiene. Dette skal jeg få til likevel.


Jeg slapp heldigvis unna å spise til lunchen i dag da. Måtte skrive noe oppgave opplegg med en gruppe. Slapp billig unna der, ingen som tenkte over det :D Det eneste jeg vil nå er å dra hjem for å gjemme meg under dynen. FAEN ta alt.