Hvorfor kan jeg ikke bare holde kjeft?

I dag igjen måtte jeg på skolen. Om jeg ikke møter opp resten av undervisningen, så stryker jeg i modulen min. Men det er ikke lett å overtale meg selv til å gå fra rommet mitt. Jeg står opp i god tid, mest fordi jeg ikke får sove om natten. Men det er det å ta skrittet ut av døren som er det vanskelige med alt. Jeg startet å reise meg fra stolen 0750, slik at jeg kunne være tidlig ute, til “Lone” som jeg skulle møte på trikkestoppet. Klokken bli 0800, blir 0810 da skulle jeg møtt henne på trikkestoppet, og klokken bli 0817. Da ringer telefonen, det er mor. Hun lurer på om jeg er på vei til skolen enda. Hun ringer meg ALDRI om morgenen, hvis ikke jeg har bedt henne om det. Det hadde jeg ikke i dag. Jeg sier til henne at jeg er på vei, men er egentlig fortsatt i leiligheten min. Hun avslører meg, jeg tenkte ikke over bakgrunnsstyøet fra tv’n. Hun nekter å legge på før jeg har gått ut. Hvorfor ringte hun i dag?

Jeg kommer meg hvertfall ut, og rekker trikken så jeg rekker skolen. På skolen får jeg et merkelig innfall, jeg blir sittende å se på selvskadingsbilder. Det er for så vidt ikke noe nytt at jeg ser på det, men hvorfor i alle dager skal jeg se på det på skolen? Eller rettere sagt da, jeg er inne på forskjellige blogger om selvskading, hvor det også er bilder. Det er noe jeg vanligvis gjør alene. Og selvfølgelig får jeg spørsmålet fra ei i klassa, da faktisk “Lone” denne gangen også. Hvorfor ser du på sånn? Fnyser det bare av, med at det er en sær interesse jeg har. Dessverre tror ikke “Lone” på meg. Det hele ender med at jeg viser henne sårene mine på armen. Jeg angrer i det sekundet jeg gjør det. Mens vi er i forelesningen spør hun meg om jeg vil være med på café etter skolen. Jeg takker ja.

Når vi er på cafeen snakker vi lenge om hvordan jeg egentlig har det. Jeg sitter på gråten hele tiden. På en rar måte føler jeg det godt at hun bryr seg. Men samtidig roper stemmene høyere og høyere. Jeg veit jeg kommer til å angre i ettertid på å ha snakket om det.

Utpå kvelden skal jeg møte en annen venninne, “Tone”. Vi møtes på en bar i byen og tar oss et par pils. Dette lover godt. Dessverre er “Tone” ei venninne jeg ikke klarer å lyve til. Og hun spør meg om hvordan det går. Jeg prøver å si at “jeg overlever dagene, jeg som alle andre”. Ikke hun heller tror på meg. Fungerer ikke masken jeg går med lenger? Jeg ender opp med å forklare dette for henne også. Hun gir seg ikke like lett som “Lone” gjorde, “Lone” ga seg hvertfall med snakk. “Tone” klarer ikke å bare gi seg med det. Hun insisterer på at jeg må søke hjelp. Jeg blir redd når hun begynner å snakke om innleggelse. Jeg veit ikke om jeg er klar for det. Stemmene roper høyere enn på lenge. Jeg blir reddere og reddere. Hvor skal dette ende?

Jeg sitter nå hjemme og angsten er sterk. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har til nå klart å la være å kutte meg. Vet ikke om det holder hele natten. Jeg rives for øyeblikket mellom forskjellige avgjørelser. Skal jeg la menneskets fornuft styre meg, og ringe psykiatrisk legevakt for eventuell innleggelse? Eller skal jeg gjøre som stemmene sier, ikke ta kontakt, siden jeg ikke er verdt å bry de som jobber der med mitt patetiske og uverdige liv?
Jeg er skamfull, for å tenke at jeg i det heletatt inbiller meg at jeg fortjener å motta hjelp. Men mest av alt, jeg er REDD!