Stemmer.

I dag har jeg ikke vært så sliten som det jeg var i går. Men har gått nesten hele dagen med å være svimmel og skjelven. Utrolig slitsomt. Dagene her inne blir utrolig lange. Det skjer så lite, og jeg har ikke kontakt med omverdenen utenom gjennom telefonen. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men det er så utroli deilig å gå ut. Jeg får nå lov til å være ute en halvtime per vakt, uten følge. Ja faktisk, jeg får lov. Det var først i går jeg fikk lov til det. Så i dag var jeg på butikken og kjøpte mer røyk. Var ikke mer enn 15-20minutter. Men likevel utrolig deilig.

Spisingen har jeg vært flink/slem med i dag. Kommer an på hvem som ser. Jeg har spist mye hvertfall. Det straffet seg jo for litt siden. Da tok jeg av bandasjen og pillet av skurvene fra sårene på armen. Det begynte å blø, den deilige følelsen av blodet som renner kom tilbake. Stemmene har fortsatt kontroll på meg. Og det viste de nå ved at jeg gjorde dette. Klarer ikke stå imot. Jeg føler meg svak, veldig svak. På to forskjellige måter samtidig. Både fordi jeg tar imot hjelp, og fordi stemmene har en så utrolig kontroll over meg.

“Hvorfor i alle dager tror du at du lever? Det er fordi jeg lar deg leve!” “Hvem tror du egentlig at du er? Bruke resursene her på deg. Du fortjener ikke det!” “Du fortjener ikke å leve! Du fortjener ikke å ta imot hjelp! Du er ingenting! Ingen merker om du dør! Ingen er glad i deg, det er kun fordi de synes synd på deg at de snakker med deg!” “Du vet at med engang du kommer ut herfra venter det barberblader på deg hjemme! Da dør du!” “Ikke tro du er noen!” “Hvem som helst kan ta din plass.” “Du er kun en marionette i mitt spill som du kaller ditt liv.” “Bare gi opp, ingen vil ha deg her likevel.” “DØ!!!!!!!!!!!!” Dette er direkte sitater fra stemmene i hodet mitt nå.

Jeg orker snart ikke mer, jeg blir så utrolig sliten av disse stemmene. Vil bare legge meg ned og forsvinne.