Behandling.

Nå har helga gått, og vel så det. Men fisk fikk jeg ikke, som den eneste av oss som dro. Hadde en på kroken, men det var nærmeste jeg kom. Omtrent sånn var det med tankene som surrer rundt i hodet også, de var nesten der, men ikke helt.

Jeg var jo hos behandler overlege i går. Og det jeg la fram i forrige innlegg ble ikke engang diskutert. Da bl jeg skuffet, men klarer liksom ikke å si noe på det heller. Men utenom det snakket vi en hel del om fenomenet “stemmer”. Hva er det, hvor kommer de fra og hva skal jeg gjøre med de.

Det vi kom fram til er at “stemmene” er egentlig bare mine egne tanker. Så når jeg hører “stemmene” si at jeg er null verdt og fortjener straff i form av kutting, da er det egentlig jeg som tenker og sier til meg selv at jeg er null verdt, og jeg fortjener å kutte meg selv. Det er en ekstremt vanskelig ting å innse/gjøre. Jeg synes selv at det høres sykt ut at jeg sier sånn til meg selv. Det er mye enklere å si at det er stemmer i hodet og ikke meg. Men jeg har lovt behandler overlege at jeg skal prøve så godt jeg kan å si det til megselv hver gang jeg får “befalinger” eller “tilsnakk”. Ikke er det enkelt, aldri har noen påstått det heller. Men jobbe med det skal jeg likevel.

Hvor kommer stemmene/tankene da egentlig fra? Siden det da er jeg som selv tenker dette, må det jo være ting jeg selv er overbevist om da. Men hvorfor? Jeg selv tenker at det kan ha med oppveksten min å gjøre, at jeg fra jeg startet på skolen til jeg gikk ut av ungdomsskolen har blitt mobbet nesten hver dag. Det synes jeg hvertfall selv at høres logisk ut. Men om det er det som gjør det eller ikke veit jeg ikke sikkert. Men det finner jeg nok ut av etter hvert.

Hva skal jeg gjøre med de tankene? Jeg veit ikke. Behandler overlege spurte meg om jeg ville bli kvitt disse tankene, jeg tenkte en stund før jeg svarte “jeg veit ikke”. Jeg veit ikke hva jeg går til om de blir borte. Det jeg har nå er på en rar måte veldig trygt. Selv om det er destruktivt det jeg har nå, så veit jeg hvertfall hva jeg har. Det veit jeg ikke om tankene forsvinner. Så jeg er ikke klar enda for det tror jeg. Det høres kanskje rart ut, men jeg er redd for hva som skjer om tankene blir borte. Heldigvis skjønner behandler overlege at jeg ikke kan gjøre noe med dette bare rett over natten, og at det er en prosess som jeg må gjennom. Det er som han sa, dette er noe som er så innøvd at jeg må i så fall lære meg på nytt det å ikke tenke slik. Det blir som når jeg spiller tuba, ser jeg en note på arket, så veit jeg hva jeg skal trykke uten å tenke. Det er det samme med tankene, når jeg tenker om megselv tenker jeg automatisk destruktivt.

Men dette er noe jeg kanskje skal gjøre noe med etter hvert. Til nå holder det med å overbevise megselv om at det er jeg som sier dette til megselv og ikke noen andre “stemmer”. Samtidig som jeg skal prøve å sette ned på papir de tankene jeg tenker, samt notere pro et contra som behandler overlege kalte det (for og imot). Det får holde for nå, så får jeg senere tenke på det med å evt jobbe med å bli kvitt tankene.