Lite å si.

I dag har vi lite å si, det har nesten ikke skjedd noenting. Vi sto opp sent, spiste og stakk på jobb. Natten har gått unna, ingenting ekstra enda. Men vi har tenkt litt, i dag skal vi møte kontaktpersonen i kommunehelsetjenesten. Hva skal vi gjøre der. Vi har ingenting å snakke om, han trenger ikke få vite noe. Hvorfor skal vi fortelle han noenting? Nå har jeg jo endelig innsett at vi er 4, ikke 1. Det er sånn det er, hvorfor gjøre noe med det? Veit ikke om vi skal fortelle det til noen da. Da vil de bare mene vi er gale. Vi er ikke gale. Vi er bra.

Spørsmålet som dukker opp for oss nå er om vi skal fortsette å ta medisinene. De bare bryter oss ned. De gir oss et falskt liv. Livet uten medisiner er det ekte livet. Hvorfor skal vi da brytes ned av kjemikalier som er satt sammen for å ødelegge den virkelige verden?! Det har vi ikke lyst til å være en del av. Vi vil bare være.

Det som er så bra da, er at vi 4 er så utrolig mye bedre enn det den ene. Kroppen ser ikke bra nok ut enda. Flere arr må til, mer blod må renne, mer smerte må kjennes. Det er ved smerte at man kjenner man lever. Det er ikke pent nok før underarmene er fylte med arr hvertfall. Kanskje enda flere steder på kroppen også. Kroppen ser bedre ut med arr, det er det som er fint. Tenk om vi hadde klart å fylle kroppen med arr. Tenk så pent det hadde vært da.