I dag var en særs dårlig dag. Mye stemmer, og veldig nedstemt. Føler bare at jeg går i sirkel, rundt og rundt. Det føles helt jævlig. Kommer meg liksom aldri noen vei heller. Jeg var en tur i parken og tenkte jeg skulle slappe av, det endte opp med å spille spill på telefonen for å holde stemmene borte. Jeg var rett og slett for svak for å gå tilbake til avdelingen, og fortelle hvordan det var. Så jeg stakk ikke tilbake før jeg hadde sagt at jeg kom tilbake. Og da også latet jeg som om alt var bra. Var dog en tur til i parken og hørte på korsang, sammen med en annen pasient, og det gikk fint, for da var jeg med noen. Etter det burer jeg meg inne på rommet mitt og straffer megselv for at jeg hadde hatt det fint i parken. Jeg ble etter det stripset på armen, jeg er for ærlig. Jeg forteller kontaktpersonen min at jeg har skadet meg, det skal jeg ikke gjøre. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg sier det til de, det blir bare verre av det. At jeg aldri lærer.
Den gode avslutningen på dagen er så enkel som at jeg og en annen pasient var på en pub og så Portugal – Norge på storskjerm. Stemmene merket jeg nesten ikke, siden det var så veldig mange stemmer rundt fra før. De er hardt tilbake nå, og nekter meg å skrive mer. Orker ikke stå imot. God natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar