Snu på 5-øringen.

Det var det det gjorde i dag. Jeg har hatt en ok dag i dag egentlig, igjen. Var med på en ergoterapigruppe på dagtid, lagde meg et belte og startet på en lomme til telefonen min. Det gikk overraskende bra. Målidene begynner jeg å fikse nå. Det er ikke lett, men jeg har nesten fått tilbake kontrollen på de. Jeg spiser så godt som alltid opp maten, og klarer til og med å forsyne meg to ganger til tider. Har til og med gått en 40minutters tur i dag.

Kvelden gikk for det meste til å se film, “Back to the future, part 2” sto på plakaten i dag. Veldig alright film. Det virket som om det skulle gå veldig bra. Det var fram til filmen var ferdig, og jeg satt å røyket for megselv. Da slo stemmene til, og det hardt. Det endte jo selvsagt med at jeg går på rommet mitt og dro av bandasjen. Deretter river jeg av skurvene på armen. For å gjøre vondt verre, kommer kontakten min inn mens jeg holder på. Dette likte ikke stemmene, og de roper høylytt til meg. Det kombinert med følelsen av å “bli tatt på fersken” gjør vondt. Men kontakten min holder roen, og tilbyr meg å bli med henne ut av rommet, få en tablett og en god samtale. Dette hjalp veldig.

Men likevel tross alle positive hendelser føles det forferdelig her jeg sitter/ligger nå. Jeg har ikke den gleden jeg  skulle hatt etter en såpass oppmuntrende dag. Jeg føler meg svart og tom innvendig. Mørke skyer som henger over meg, en grå tåke rundt meg. Hvor er det lyset i enden av tunellen alle snakker om.  Jeg ser det ikke. Jeg leter, men finner ikke veien fram. Går jeg tilbake, rett til siden eller vandrer jeg framover? Det vet jeg enda ikke. Jeg ser ikke hvordan jeg skal bli frisk.  Jeg bare ser det ikke. Hvordan skal jeg klare dette? Føler håpet svinner sammen med tiden. Klarer ikke her engang å ta av masken helt, den er på 23/7, nei,ikke 24/7.