Nå er nattvakten snart over. Vi sitter å kjeder oss forran en pcskjerm. Jeg gruer meg til vi kommer hjem. Vet ikke hva de kommer til å si. Vi har det ikke bra nå. De tar mer og mer kontroll over oss. De lar det ikke være som det er. Jeg er redd oss. Jeg vil ha hjelp, men tør ikke trosse de. Tør ikke si ifra at jeg sliter med oss. Det eneste vi fokuserer på nå er hvordan neste kutt skal være: "Arteriekutt, ikke stoppe blødning, ikke synlig med lange ermer".
Hva skal jeg gjøre med oss??? Vi klarer ikke fokusere. Vi vil bort. Vi vdet ikke om det er fordi vi er trøtte, eller om det er fordi vi er sløve, men susete er det i hodet vårt nå.
Hvem skal hjelpe om vi ikke spør om hjelp? Hvem skal ta tak, om ikke vi gjør det? Hvordan skal vi overleve om vi ikke har kontroll?
De spørsmålene har vi ikke svar på!! Har du svarene, kom gjerne med dem...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar