Tilbakeslag.

Nå er det også en stund siden jeg har skrevet, men nå er jeg så utrolig utenfor at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor prøver jeg alt jeg kjenner til, kutting, musikk og skriving. Det hjalp ingenting å kutte meg i dag. Prøvde gang på gang å tenke annerkjennende tanker når jeg hadde kuttet. Eller rettelse, prøvde å kutte meg gang på gang for å klare og kjenne annerkjenende tanker. Det hjalp ikke. Stoppet på 20 kutt i dag. Da er jeg oppe i 135 kutt, mor sier noe som sikkert er lurt, som jeg ikke klarer å gjøre; “Ikke tell kuttene!!!”. Jeg klarer ikke la være. I dag var ikke kuttingen fordi jeg tenkte tanker som sa at jeg måtte det. I dag var kuttingen et desperat forsøk på å føle meg bra. Eller jeg veit egentlig ikke. Jeg lå i sengen og fikk ikke roen, så dukker tankene opp. “kutting hjelper, jeg må kutte meg, det blir bra da, dette må jeg gjøre, finn barberbladet nå, bare 5, bare 5 til, bare 5 til, bare 5 til.” 

SMERTE.

Faen, jeg er svak. Klarer ikke stå i mot mine egne tanker engang. Jeg føler sjeldent noe som helst, utenom smerte, jeg er igjen blitt flat i stemningsleiet. Greit nok, ikke så langt nede som jeg var, men nå gir jeg egentlig bare faen i alt, ingenting er bra, men ingenting er helt jævlig heller. Alt er bare faen. “The uncertainty of my existence can be decided by choice of a path I must walk” som Periphery sier I sin “the walk”. Jeg selv synes det passer veldig godt for hvordan jeg føler det nå. Det er for så vidt mange andre tekster av Periphery som passer min situasjon godt, men jeg gjentar ikke alle her. Men jeg tror virkelig at det er det nye favoritt bandet mitt. Fantastisk vokalist har de også.

Men nå er det kanskje på tide å sove, klokken er straks 02:30 og jeg skal opp 06:30. Må prøve å få noen timer på øyet før jeg skal på jobb i morgen.

Skal bli flinkere til å oppdatere bloggen nå.