Oppsummering av uka.

Jeg møtte henne på onsdagen. Jeg tror fortsatt ikke at hun “ser” meg. Men jeg er ikke sikker. Hun tok opp tema om det å finne seg kjæreste. Hvor jeg prøver å svare ganske åpent at “hvis det skjer, så skjer det. Da tar jeg det der i fra”. Og hun svarer det samme. Jeg skal ikke overtenke dette, tar det som det kommer. Det er det tryggeste. Før jeg møtte henne var jeg hos behandler overlege. Der prøvde vi sammen å kartlegge hvordan de siste årene har vært, sånn når det kommer til stemningsleie. Det fikk vi ca gjort, og det så ikke lyst ut. Jeg har hatt et generelt veldig dårlig stemningsleie de siste 6-7årene. Men som jeg sa til behandler overlege er at jeg veit ikke om det er veldig nøyaktig. Men jeg kan hvertfall ikke minnes å ha hatt mer enn to måneder sammenhengende hvor jeg har hatt det bra. Det i seg selv er ganske deprimerende å tenke på. Men sånn er det nå bare, får ikke gjort noe med hvordan jeg har hatt det. Det jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg skal ha det framover. Behandler overlege spurte meg spesifikt om hvorfor jeg ikke hadde følt en opptur det året jeg var i gardemusikken. Det jeg svarte på det var at jeg var bare middels. Jeg skilte meg ikke ut på en positiv måte, jeg var bare midt på treet. Hvorpå han spør meg om det ikke er ok å være ok. Jeg klarer ikke svare på det spørsmålet med engang. Men etter mye tenking kommer jeg fram til at “nei, det er ikke ok å være ok”. Utifra det sender han meg hjemmelekse, hvorfor er det ikke ok å være ok. Og hva betyr egentlig det? Jeg har fortsatt ikke noe svar på det. Men jeg må tenke ekstra over det fram til onsdag. Da skal jeg tilbake.

Jeg hadde også en øvelse den onsdagen. Den gikk greit, men ikke mer enn det. Jeg merker jeg sliter litt med å finne min plass, men sånn er jeg hver oppstart, så håper det kommer i år igjen som ellers. Utenom det som skjedde på onsdagen, var jeg på jobb på torsdags natt. Og i helgen har det vært oppstartsseminar med brass bandet. Det er også derfor jeg ikke har fått skrevet siden tirsdag. Helgen gikk for så vidt greit, jeg var kanskje den eneste som var edru på lørdagskvelden. Ja, jeg savner å drikke alkohol. Men jeg veit med meg selv at jeg var på vei til å få et begynnende problem med drikking før jeg ble innlagt. Jeg drakk minst to ganger i uken sammen med andre folk. Pluss at jeg satt gjerne å drakk for meg selv på hybelen min, ikke da snakk om en pils til maten, men 2 six-packs ++. Og det begynnende problemet samtidig som at jeg står på medisiner (mot depresjon, angst og psykoser). Så er det ikke det smarteste sjakktrekket jeg gjør om jeg drikker heller. Men skal ikke påstå at det er lett å være fornuftig. Men dum som jeg er, presterer jeg å glemme og ta medisinene mine på lørdagskvelden. Dette gikk forsåvidt greit mens jeg var der, verre ble det på veien hjem. Jeg tenkte flere og flere tanker om at jeg fortjener å bli straffet for at jeg var med på oppstartsseminaret. Jeg fortjener ikke å ha det koselig, jeg har ikke gjort noenting som tilsier at jeg fortjener det. Og det gikk som det måtte gå det. Når jeg kommer hjem setter jeg på meg masken, og sier at alt er kjempeflott, ikke noe problem. De biter på det, IGJEN. Jeg tar medisinene mine for i kveld og går opp, der skjer underverket, 20 nye kutt mens jeg hører på Marilyn Manson. Så hva skjer etter det? Jeg føler jeg får som fortjent, og setter meg i sengen for å skrive dette.