En sorgens dag.

I dag har ikke vært noen god dag. Kaninen min har vært syk i noen dager nå. Så derfor tok jeg henne med til dyrlegen for å få henne sjekket, slik at hun kanskje kunne få noen medisiner eller behandling mot det hun led av. Så når vi er hos dyrlegen sier han, som jeg for så vidt visste, at hun var forstoppet. Men mens dyrlegen var ute og leste om behandling, fikk Hermine, kaninen, kramper og mistet balansen. Før dyrlegen kom inn igjen, lå allerede Hermine på siden og pustet nesten ikke. Når legen lyttet på henne hadde hun ikke puls, og øynene reagerte ikke på lys. Hun døde der i armene mine. Det har etter dette vært en tung dag. Jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre. Hele dagen har jeg sett etter henne. Det er vondt å ikke ha henne her blant oss lenger.

Til kvelds prøvde vi, mor, far og jeg, å lage det litt hyggelig. Dro derfor på butikken og kjøpte ost og kjeks. Det gikk egentlig ganske greit å ha det hyggelig da, men selvfølgelig brøt savnet gjennom til tider. Det preget alle tre.

Jeg legger skylden på meg selv for dette. At jeg ikke engang klarer å holde liv i kaninen min. Jeg har tatt deler av min straff for dette. 10 nye kutt, nå har jeg ikke kuttet meg på en uke eller så. Men nå måtte jeg ta min straff for dette. Jeg føler selv at jeg fortjener dette, det er ingen tvil om det. Jeg kjenner smerten jeg har påført megselv. Den er intens, kjenner hvert eneste sekund at det stikker. I tillegg til de fysiske smertene har jeg psykiske smerter som skjærer gjennom ryggen min. Det kjennes ut som en kniv som blir dratt nedover ryggen min.

“Fight fire with fireEnding is near
Fight fire with fire
Bursting with fear
We all shall die”
Tekst fra låta “fight fire with fire” av Vader, et band jeg akkurat har begynt å høre på. Jeg merker at det ofte er lettere å “stjele” fra andre for å beskrive følelser og tilstand.