Enda en dag.

Nå, mot normalt, har jeg ikke lagt meg før jeg skriver. Men det har skjedd så mye i dag, så jeg trenger litt tid til å fordøye det. Dagen startet tidlig, skulle dra sammen med bror og samboeren hans for at han skulle klippe seg. Det er for så vidt greit å være med bror, men jeg synes at samboeren hans er litt mye. Det gjorde ikke saken verre at dette her var på et kjøpesenter. Jeg har vanskeligheter med det. Har vanskeligheter med folk, jeg får en mild angst. Synes alle ser på meg, snakker om meg og vil gjøre meg noe. Men jeg fikk kjøpt meg tre skjorter da. Ikke at jeg har råd til det, men måtte gjøre noe hyggelig.

Etter dette dro jeg hjem, hvor jeg har måtte holde meg rundt mor og far nesten hele dagen. Jeg veit det høres ikke mye ut, men det tar virkelig på. Kan liksom ikke bare være, de forventer noe av meg. Forventer at ting skal være bra. Men nå har jeg det ikke bra for tiden, og hver gang de snakker til meg er det et ork bare å svare. Jeg orker ikke dette. Orker ikke svare for meg, orker ikke at folk ser på meg, orker ikke at folk forventer noe av meg. Alt er bare slitsomt. Det gjør det heller ikke lettere at jeg veit jeg skal på jobb i morgen. Opp tidlig, halv sju som det aller seneste. Blir sliten bare av å tenke på det.

Jeg vil bare gråte, gråte masse, få ut alt det vonde. Men jeg klarer ikke, tør ikke. Jeg er redd for følelser, det tryggeste er å være likegyldig. Men jeg klarer ikke det heller, jeg er alltid redd, alltid lei meg, alltid nedfor. Klarer ikke konsentrere meg, veit egentlig ikke hva jeg selv tenker lenger. Stemmer og tanker surrer rundt i hodet mitt uten at jeg klarer å gjøre noe med det. Jeg vil bare ha roen, klare å tenke fritt, uten at jeg blir forstyrret av stemmer og andre tanker. Men hvordan skal jeg få til det? Tablettene fungerer ikke såpass at stemmene og de andre forstyrrende tankene forsvinner.  Jeg vil sove på ordentlig, ikke fordi medisinene mine gjør at jeg sovner, jeg vil sove fordi JEG sovner. Men nå skal jeg sikkert legge meg snart, far har allerede begynt å mase på meg. “Du skal vel ta medisinene dine snart? Det er vel på tide?” Jeg orker ikke høre på dette maset. Blir sliten av det. Som om det ikke er nok at stemmene i hodet (tankene som behandler overlege vil jeg skal kalle det) maser på meg. Jeg får vel gjøre som far sier, så slipper jeg å høre på dette maset mer. Da blir jeg hvertfall kvitt det maset. Det er bedre enn ingenting. “Skal du ikke ta kvelden snart da (navnet mitt)? Så du får sovet noen timer?” “Joda far, jeg skal bare skrive ferdig først.” “Bare det ikke tar to timer så.” Jeg blir irritert av dette. Kjenner bare at det bobler innvendig, klarer bare så vidt å holde det tilbake.