Er det alright å være alright?

Det er spørsmålet behandler overlege har bedt meg om å svare på til neste time. Og det holder ikke å bare si ja, eller nei og komme med en enkel forklaring. Det prøvde jeg til forrige time. Først og fremst: hva menes med spørsmålet? “Er det alright å være alright?”, akkurat nå veit jeg ikke. Jeg trodde egentlig dette skulle være kjempe enkelt, trodde jeg bare det var å si “nei, da utgjør jeg ingen stor forskjell.” Det var ikke gjennomtenkt nok, for hvorfor vil jeg ikke kutte meg selv om jeg gjør det da? Så da må jeg definere uttrykkene alright og alright. Så definisjonen på alright: alright i mitt hode er gjennomsnittlig. Så spørsmålet er egentlig: “er det alright å være gjennomsnittlig?” Og den andre “alright” kan byttes ut med “greit”, så spørsmålet blir; “er det greit å være gjennomsnittlig?” Da har jeg hvertfall definert og forenklet spørsmålet. Men har det blitt lettere å svare på?

Hva er greit med å være gjennomsnittlig? Er ikke dårlig. Vil få til det meste. Blir ikke høy på pæra. Har mål å jobbe etter. Vil ta vare på det jeg har.
Hva er ikke greit med å være gjennomsnittlig? Er ikke flink nok. Vil ikke bli lagt merke til. Vil ikke kunne utgjøre en forskjell. Vil ikke nødvendigvis komme inn på skole som ønsket. Er ikke tynn nok. Ønsker å være noe mer enn bare gjennomsnittet.
Kan jeg komme med en konklusjon? På noen måter ja, og andre måter nei. Jeg veit rett og slett ikke om det er greit å være gjennomsnittlig. Jeg veit  at jeg ønsker å være mer, men jeg veit ikke om det er greit å være meg.

En annen opppgave jeg fikk av behandler overlege var å legge merke til hva som skjedde i forkant av selvskading. I dag var nok det som utløste det at mor og far sa til meg som det siste før jeg gikk opp at jeg ikke skulle “gjøre noe tull”, som de kaller det. Da begynte tankene å spinne i hodet. Deretter hører jeg stemmene tydligere enn på noen dager, og jeg klarer ikke å stå i mot presset jeg føler. Jeg veit at det bare er mine egne tanker, men der og da hører jeg det like godt som om noen skulle stått og ropt til meg. Så jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg må gi etter. Hva føler jeg i etterkant? Jeg føler meg svak. For at jeg ikke klarer å stå i mot mine egne tanker. Jeg føler likevel en lettelse, kjenner ikke på det presset fra stemmene. Hører for så vidt ikke stemmene lenger heller. Og på en merkelig måte føler jeg glede (igjen), fordi dette sårer mor.

Hvor fører dette meg? Jeg veit hvertfall nå at jeg har prøvd det jeg kan for å besvare oppgavene fra behandler overlege. Om han er fornøyd denne gangen veit jeg ikke, men nå har jeg hvertfall prøvd ordentlig.