Hva følte jeg egentlig?

Som behandler overlege spurte meg om på onsdag, hva skjer i minuttene før jeg kutter meg? Hva føler jeg i minuttene før jeg kutter meg? I dag kan jeg ikke gi noe svar på det. Jeg har godt som i en transe etter jobb, og plutselig finner jeg meg selv i sengen med pc’en på fanget. Jeg kan huske alt som har skjedd, men jeg kan ikke huske hva jeg har tenkt eller følt. Det er egentlig litt creepy å tenke på. Jeg veit rett og slett ikke hva som har styrt meg etter jobb. Jeg kan heller ikke huske smerten fra jeg kuttet meg, jeg veit jeg reagerte ved et tidspunkt, men jeg klarer ikke huske smerten. Det pleier jeg å huske. Jeg kjenner smerten veldig tydelig nå, jeg burde også vært på legevakten det ene kuttet burde vært sydd, samt to andre som kanskje burde syes, på resten burde det holde med strips.

Så hva surrer rundt i hodet mitt nå? Jeg tenker på hvor tøff jeg var når jeg var innlagt. Jeg turte å kutte ordentlig i samme kuttet flere ganger, slik at det ble dypt/sprikende nok. Jeg gjør ikke det lenger, da holdt det gjerne med ett eller to kutt. Det er bedre det, enn 10-15kutt hver dag. Jeg skulle vært tøffere. Kanskje jeg skal finne noe annet enn barberbladet, siden det er så tynt vil kuttet bli smalere. Om jeg bruker en kniv derimot, vil kuttet bli mer sprikende og dypere. Så hva er egentlig best av de to ondene? Større færre kutt, eller litt mindre og mange flere kutt? Jeg må tenke mer på det.