Hjemmeleksene.

Nå er det igjen noen dager siden jeg skrev sist. Jeg vet ikke helt hvorfor det dabber av slik det gjør. Men jeg har ikke ork til å sitte å skrive om kveldene lenger, nå har jeg tatt meg sammen for å kunne skrive litt til.

Så hvordan går det egentlig med meg? Jeg veit ikke helt, jeg har ikke gjort leksene mine som behandler overlege ga meg forrige time, og jeg skal til han i morgen tidlig. Jeg håper bare jeg klarer å gjøre de på toget på vei inn i morgen. En av tingene jeg skal gjøre til i morgen er å finne ut av noen gode grunner, som omhandler megselv, som skal få meg til å ikke kutte meg selv. Jeg har tenkt litt sånn fram og tilbake på det, ikke satt meg veldig dypt inn i det, men hvertfall noe. Men jeg har ikke funnet noen gode grunner, som jeg selv tror på. Jeg kunne ha sagt så enkelt som “jeg fortjener bedre enn å kutte meg selv”, men jeg tror ikke på det. Jeg prøvde meg forrige time med å si “jeg kan ikke gå i t-skjorte, for da vil folk se ned på meg”, men da har jeg lagt alt over på andre. Jeg må komme på en grunn som omhandler meg selv, og som jeg tror på. Det er vanskeligere enn det høres ut som. Men jeg veit ikke om jeg tør å møte opp hos behandler overlege uten hvertfall EN god grunn. Men da er det det å finne den gode grunnen da.

Men hvem gjør jeg dette for, gjør jeg dette for meg selv, behandler, venner eller familie? Jeg liker å si at jeg gjør det for meg selv, men jeg vet ikke helt. For om jeg gjør dette for meg selv, burde jeg ikke da ha funnet hvertfall EN grunn til å ikke kutte meg selv? Tror nå det. Kanskje det er så enkelt som at “om jeg kutter meg blir jeg ikke kvitt problemene mine”? Eller med andre ord “om jeg ikke kutter meg kan jeg fokusere på de andre problemene jeg har, og bli kvitt dem”. Jeg tror virkelig jeg skal gå for den. Det er jo noe jeg tror på, og kanskje det kan motivere meg.

Men jeg veit jeg er redd, redd for å ikke ha problemer. Eller rettere sagt, redd for å ikke bli trodd at jeg har andre problemer. Jeg er ikke sikker på om jeg kutter meg for at problemene mine skal synes, eller om det er noe annet destruktivt. Men det er vel så enkelt som å snakke med behandler overlege om den frykten, tror det skal kunne gå. Jeg tror jeg har funnet en nøkkel her nå, tenk om dette kan være det skrittet jeg har lengtet etter. Endelig et synlig skritt, som jeg virkelig ser at fungerer.