Jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å bo hjemme lenger. Hver minste ting mor og far sier går meg på nervene. Eks: Mor sier, “jeg er så glad du går med korte ermer”. Jeg svarer, “det er ikke jeg. Jeg går kun med det fordi det ser dumt ut med skjorte til joggebukse”. Mor, “men jeg vil si at…” hun kommer ikke lenger før jeg har tent på alle plugger og roper ut, “ingenting av det du sier har noen betydning for meg. Jeg bryr meg ikke om hva du synes”. Mer var det ikke som skulle til før jeg hadde såret mor. På en merkelig måte føltes det godt å såre mor, jeg følte at jeg oppnådde noe. Jeg kan ikke noe for det, men det er sånn det føltes. Jeg veit så utrolig godt at mor og far bare sier ting fordi de bryr seg. Men jeg orker ikke at de skal bry seg hele tiden. Det føles mer som om de bryr seg med meg, enn om meg. Som far sier nesten hver kveld, du må ta medisinene dine. Og når jeg sier at jeg legger meg kommer alltid, du får gjøre bare det da. Jeg blir så utrolig provosert. Så i dag endte det opp med at jeg kuttet meg i sinne, kun fordi far sa at jeg ikke skulle gjøre det.
Nå sitter jeg her og klarer ikke roe meg ned, selv om jeg har tatt medisinene. Jeg er så utrolig sint akkurat nå, veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare legge meg ned å dø, vil miste kontrollen og bare dø. Vil slenge i meg resten av sovetablettene og håpe på at jeg bare sovner og ikke våkner igjen. Men vil ikke bli oppdaget før enn det er for sent. Vil ikke at de skal finne meg med tablettesken tom før jeg er helt borte. Dessverre er det store mengder som skal til for å få den effekten, og det er ikke sikkert jeg har nok til å få den. Jeg veit dette ble veldig sytete, men jeg har et behov for å få det ut på et vis, og her er det stedet jeg kan få det ut uten at jeg får kjeft av noen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar