Hjemmeleksene.

Nå er det igjen noen dager siden jeg skrev sist. Jeg vet ikke helt hvorfor det dabber av slik det gjør. Men jeg har ikke ork til å sitte å skrive om kveldene lenger, nå har jeg tatt meg sammen for å kunne skrive litt til.

Så hvordan går det egentlig med meg? Jeg veit ikke helt, jeg har ikke gjort leksene mine som behandler overlege ga meg forrige time, og jeg skal til han i morgen tidlig. Jeg håper bare jeg klarer å gjøre de på toget på vei inn i morgen. En av tingene jeg skal gjøre til i morgen er å finne ut av noen gode grunner, som omhandler megselv, som skal få meg til å ikke kutte meg selv. Jeg har tenkt litt sånn fram og tilbake på det, ikke satt meg veldig dypt inn i det, men hvertfall noe. Men jeg har ikke funnet noen gode grunner, som jeg selv tror på. Jeg kunne ha sagt så enkelt som “jeg fortjener bedre enn å kutte meg selv”, men jeg tror ikke på det. Jeg prøvde meg forrige time med å si “jeg kan ikke gå i t-skjorte, for da vil folk se ned på meg”, men da har jeg lagt alt over på andre. Jeg må komme på en grunn som omhandler meg selv, og som jeg tror på. Det er vanskeligere enn det høres ut som. Men jeg veit ikke om jeg tør å møte opp hos behandler overlege uten hvertfall EN god grunn. Men da er det det å finne den gode grunnen da.

Men hvem gjør jeg dette for, gjør jeg dette for meg selv, behandler, venner eller familie? Jeg liker å si at jeg gjør det for meg selv, men jeg vet ikke helt. For om jeg gjør dette for meg selv, burde jeg ikke da ha funnet hvertfall EN grunn til å ikke kutte meg selv? Tror nå det. Kanskje det er så enkelt som at “om jeg kutter meg blir jeg ikke kvitt problemene mine”? Eller med andre ord “om jeg ikke kutter meg kan jeg fokusere på de andre problemene jeg har, og bli kvitt dem”. Jeg tror virkelig jeg skal gå for den. Det er jo noe jeg tror på, og kanskje det kan motivere meg.

Men jeg veit jeg er redd, redd for å ikke ha problemer. Eller rettere sagt, redd for å ikke bli trodd at jeg har andre problemer. Jeg er ikke sikker på om jeg kutter meg for at problemene mine skal synes, eller om det er noe annet destruktivt. Men det er vel så enkelt som å snakke med behandler overlege om den frykten, tror det skal kunne gå. Jeg tror jeg har funnet en nøkkel her nå, tenk om dette kan være det skrittet jeg har lengtet etter. Endelig et synlig skritt, som jeg virkelig ser at fungerer.

Dårlig samvittighet.

Det gjør meg vondt å snakke med farmor. Hun spør meg om det går bra med meg, og jeg svarer jo selvsagt at det går veldig bra med meg. Men det er jo ikke sant at det gjør det. Jeg har det ikke spesielt godt med meg selv, men jeg får meg ikke til å si til henne at det ikke går bra. Hun har nok å tenke på ellers, om ikke skal bekymre seg over at jeg ikke har det bra i tillegg. Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg ikke klarer å slutte og tenke på det etter at jeg møtte farmor i dag. Jeg har så sykt dårlig samvittighet for at jeg ljuger til henne.

Men nok om det. Jeg kom meg faktisk på jobb i dag, det trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle få til. Hadde virkelig ikke styrke til å gjennomføre noe. Men siden far var her, klarte jeg ikke skuffe han. Samtidig at jeg ikke tør ringe meg syk som følge av psyken. Er redd for at de skal spørre om hvordan jeg er syk, klarer ikke ljuge på meg somatisk sykdom heller. Men jeg klarte nå å fullføre vakten, og det med glans. Jeg kan nesten si at jeg gjorde en god jobb. Tok meg til og med litt ekstra tid hos de som trengte det. Men jammen var det godt å gå for dagen også. Etter at jeg kom hjem igjen gjorde jeg som i går, tok meg en joggetur. Brukte 1minutt lenger tid på 200meter lenger strekke enn i går. Det er jeg fornøyd med. Jogget også mer enn i går, i går tok jeg en pause og gikk et stykke. I dag var det uten pause og gikk bare ca 50meter. Men det kan også ha noe med at jeg holdt et høyere tempo til å starte med i går, enn jeg gjorde i dag. Men uansett, jeg gjorde det igjen. Ikke verst bare det.

I morgen reiser jeg inn til byen og skal feire bursdagen min sammen med noen venner, sjekker inn på hotell og holder en fest der. Veit ikke helt om det er lov, men jeg gjør det likevel. Gleder meg faktisk litt til det.

En ny start.

I dag startet jeg på et nytt “prosjekt”. Når jeg var hos behandler overlege i går, onsdag, kom vi fram til at en av grunnene til at jeg kutter meg selv er at jeg ser på det som en utfordring og at smerte=rus=nytelse. For å oppnå dette uten å kutte meg kom vi fram til at det å trene er en utfordring for meg. Samt at det å løpe/jogge kan kanskje gi denne nytelsen. Derfor tok jeg i dag, etter jobb, en joggetur. Den varte ikke lenger enn 16minutter, men det gjorde vondt nok. Jeg har ikke jogget på over 4 år, så dette var en “ny” opplevelse. Målet med dette er jo at jeg skal slippe unna selvskadingen. I tillegg til at dette kanskje kan ta bort fokuset på skading, så vil jeg komme i bedre form, øke lunge kapasiteten og også kanskje gå ned i vekt. Alt dette vil være et pluss for meg.

Utenom dette har jeg som så vidt nevnt, vært på jobb i dag. Det gikk jo for så vidt greit, ikke så veldig givende akkurat, men sånn er det av og til. Men i går derimot var det litt bedre. Da var jeg på øvelse, det er nesten alltid en positiv opplevelse, der føler jeg faktisk at jeg har noe å bidra med, at jeg gjør noe bra noe. Det er merkelig å sette positive ord på ting jeg gjør, men akkurat dette er greit. Hvorfor, det veit jeg ikke, men sånn er det nå bare.

I morgen kommer en ny dag (surprise), håper den ikke blir noe verre enn denne. Da går det hvertfall an å leve et tilnærmet normalt liv. Gleder meg bare til i morgen er over, for lørdag går turen til plaza, hvor jeg skal feste sammen med en del venner. Gleder meg max.

Helt utslitt.

Nå har jeg ikke skrevet på noen dager igjen. Dette er av den enkle grunnen at jeg er totalt utslitt for tiden. Jeg veit snart ikke opp og ned på meg selv. Det hjelper heller ikke at jeg kom hjem 0300 etter musikken på onsdag, jobbet natt til fredag, natt til i dag og tidligvakt i dag (14timer i strekk).

Når jeg var hos behandler overlege på onsdag skulle jeg ha levert tilbake et skjema jeg fylte ut på vei hjem etter forrige time. Dette har jeg selvfølgelig klart å rote bort, mest sannsynlig lagt igjen på toget, så dette må fylles ut på nytt. Ikke lite flaut akkurat. Jeg fikk også i oppgave å diskutere med meg selv to utsagn jeg kom med i løpet av timen. “Det var riktig av meg å reagere med sinne”, til en situasjon hvor mor/far hadde sagt at jeg måtte sove, og ikke finne på noe tull (dvs kutte meg). Det andre utsagnet var “Jeg trenger noen å straffe/skylde på” (husker ikke hvilken av de, har det sikkert skrevet ned et sted). Den diskusjonen jeg tar med meg selv der kan jeg skrive et litt større innlegg om en annen gang. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å tenke klart, da jeg er neddopet på cipralex, zyprexal, wellbutrin, zopiclone, tuxal og lactavis. Ja jeg tåler ikke mye, men det har slått meg helt ut. Det er bare så vidt jeg klarer å sitte her og skrive.

I morgen.

I morgen er lagt opp til å bli en bra dag. Først må jeg stå opp 0715 for å rekke toget. Så skal jeg til frisøren, det er jo for så vidt greit, skal jo bare fikse litt på skjegget. Etter det skal jeg til behandler overlege, hvor jeg må svare på spørsmålene jeg drøftet i går og dagen før. Hva tenker jeg før jeg kutter meg? Og er det alright å være alright? Jeg veit ikke hva jeg skal svare på de spørsmålene, for helt ærlig så veit jeg ikke. Og jeg tørr nesten ikke si det til han, at jeg ikke veit. Jeg tørr ikke si om meg selv at det er alright å være alright. Men jeg har også på følelsen av at han vil avfeie mine begrunnelser. Men jeg skal prøve å svare så godt jeg kan på hans spørsmål.

Etter dette skal jeg på øvelse. Det kan bli bra det. Hadde jeg bare sett fram til det, jeg ser virkelig ikke fram til det. Har ikke lyst i det hele tatt til å drasse rundt på den tubaen. Kommer til å slite meg ut før jeg har kommet meg på øvelsen. Etter øvelsen må jeg sitte på stasjonen i nesten 2timer og vente på toget hjem, vil da ikke være hjemme før 0230. Så det blir en laaang dag. Men sånn er det bare, er jeg medlem, så er jeg medlem. Det skal koste litt å spille. Kan ikke få alt gratis.

Men dette er i morgen. Må ikke ta alle sorger på forskudd. Det kan jo bli en bra dag. Bare jeg prøver så godt jeg kan å se lyst på det, så ordner det seg sikkert. Nå skal jeg sove, håper jeg hvertfall.

Hva følte jeg egentlig?

Som behandler overlege spurte meg om på onsdag, hva skjer i minuttene før jeg kutter meg? Hva føler jeg i minuttene før jeg kutter meg? I dag kan jeg ikke gi noe svar på det. Jeg har godt som i en transe etter jobb, og plutselig finner jeg meg selv i sengen med pc’en på fanget. Jeg kan huske alt som har skjedd, men jeg kan ikke huske hva jeg har tenkt eller følt. Det er egentlig litt creepy å tenke på. Jeg veit rett og slett ikke hva som har styrt meg etter jobb. Jeg kan heller ikke huske smerten fra jeg kuttet meg, jeg veit jeg reagerte ved et tidspunkt, men jeg klarer ikke huske smerten. Det pleier jeg å huske. Jeg kjenner smerten veldig tydelig nå, jeg burde også vært på legevakten det ene kuttet burde vært sydd, samt to andre som kanskje burde syes, på resten burde det holde med strips.

Så hva surrer rundt i hodet mitt nå? Jeg tenker på hvor tøff jeg var når jeg var innlagt. Jeg turte å kutte ordentlig i samme kuttet flere ganger, slik at det ble dypt/sprikende nok. Jeg gjør ikke det lenger, da holdt det gjerne med ett eller to kutt. Det er bedre det, enn 10-15kutt hver dag. Jeg skulle vært tøffere. Kanskje jeg skal finne noe annet enn barberbladet, siden det er så tynt vil kuttet bli smalere. Om jeg bruker en kniv derimot, vil kuttet bli mer sprikende og dypere. Så hva er egentlig best av de to ondene? Større færre kutt, eller litt mindre og mange flere kutt? Jeg må tenke mer på det.

Er det alright å være alright?

Det er spørsmålet behandler overlege har bedt meg om å svare på til neste time. Og det holder ikke å bare si ja, eller nei og komme med en enkel forklaring. Det prøvde jeg til forrige time. Først og fremst: hva menes med spørsmålet? “Er det alright å være alright?”, akkurat nå veit jeg ikke. Jeg trodde egentlig dette skulle være kjempe enkelt, trodde jeg bare det var å si “nei, da utgjør jeg ingen stor forskjell.” Det var ikke gjennomtenkt nok, for hvorfor vil jeg ikke kutte meg selv om jeg gjør det da? Så da må jeg definere uttrykkene alright og alright. Så definisjonen på alright: alright i mitt hode er gjennomsnittlig. Så spørsmålet er egentlig: “er det alright å være gjennomsnittlig?” Og den andre “alright” kan byttes ut med “greit”, så spørsmålet blir; “er det greit å være gjennomsnittlig?” Da har jeg hvertfall definert og forenklet spørsmålet. Men har det blitt lettere å svare på?

Hva er greit med å være gjennomsnittlig? Er ikke dårlig. Vil få til det meste. Blir ikke høy på pæra. Har mål å jobbe etter. Vil ta vare på det jeg har.
Hva er ikke greit med å være gjennomsnittlig? Er ikke flink nok. Vil ikke bli lagt merke til. Vil ikke kunne utgjøre en forskjell. Vil ikke nødvendigvis komme inn på skole som ønsket. Er ikke tynn nok. Ønsker å være noe mer enn bare gjennomsnittet.
Kan jeg komme med en konklusjon? På noen måter ja, og andre måter nei. Jeg veit rett og slett ikke om det er greit å være gjennomsnittlig. Jeg veit  at jeg ønsker å være mer, men jeg veit ikke om det er greit å være meg.

En annen opppgave jeg fikk av behandler overlege var å legge merke til hva som skjedde i forkant av selvskading. I dag var nok det som utløste det at mor og far sa til meg som det siste før jeg gikk opp at jeg ikke skulle “gjøre noe tull”, som de kaller det. Da begynte tankene å spinne i hodet. Deretter hører jeg stemmene tydligere enn på noen dager, og jeg klarer ikke å stå i mot presset jeg føler. Jeg veit at det bare er mine egne tanker, men der og da hører jeg det like godt som om noen skulle stått og ropt til meg. Så jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg må gi etter. Hva føler jeg i etterkant? Jeg føler meg svak. For at jeg ikke klarer å stå i mot mine egne tanker. Jeg føler likevel en lettelse, kjenner ikke på det presset fra stemmene. Hører for så vidt ikke stemmene lenger heller. Og på en merkelig måte føler jeg glede (igjen), fordi dette sårer mor.

Hvor fører dette meg? Jeg veit hvertfall nå at jeg har prøvd det jeg kan for å besvare oppgavene fra behandler overlege. Om han er fornøyd denne gangen veit jeg ikke, men nå har jeg hvertfall prøvd ordentlig.